– Nå er jeg mest glad for at hjerneslaget kom i romjula og ikke i dag

Tre timer tok det før jeg fikk den livsviktige CT-scanningen. Jeg tør ikke tenke på hvor lang tid det ville gått om ikke ambulanseflyene var der.

KONKURRANSEUTSATT LIVSLINE: Den pågående luftambulansekrisen gir grunn til bekymring, mener Tom Skoglund.   Foto: Reiulf Grønnevik / Karl Eirik Steffensen

kommentar

Nøyaktig ett døgn før 2017 ble til 2018 skjer det utenkelige. Mens jeg står og pusser tennene på vei til sengs merker jeg en plutselig, «rar» følelse i munn, kinn, kjake og hals. Som ettervirkningene etter tannlegebedøvelse, med ømhet og kribling – bomull under huden.

En titt i speilet, forsøk på å smile, bare halve ansiktet lystrer.

Sekunder senere rister jeg liv i fruen, som har tatt kveld en halvtime før meg. Forsøker å fortelle henne at noe er skikkelig galt. Det kommer bare rauting og gurgling.

Åh faen…

Hun skjønner selvfølgelig ikke hva jeg tøver med. Er klokka seks på morgenen? Ble det syv glass vin i stedet for ett?

Gå og legg deg, får jeg beskjed om.

Først da jeg får på lyset, smiler mitt skjønne, skjeve smil før jeg taster inn 113 på telefonen og trykker «ring», går det opp for henne – og egentlig meg og – hva som foregår.

Hjerneslag.

Lang reise for liten scan

Det er «den akuttmedisinske kjede» som er akuttilbudet vi altaværinger og andre sykehusløse har å støtte oss på når krisen er et faktum. Heldigvis består dette førsteleddet for Altas del av utmerkede ambulansefolk og helsepersonell på legevakta – som daglig møter på og ivaretar folk med absolutt alle former for akutte helsetilfeller.

Men flinke og effektive folk gjør intet sykehus. Og sykehustjenester av den akutte sorten er det fortsatt tynt med i Finnmarks største by.

Den livsviktige CT-scannen, som kan avklare om hjerneslaget mitt består i en propp eller blødning er en flytur unna. Det er denne scannen som skal finne ut om en elefantdose med blodfortynnende berger livet mitt eller tar livet mitt.

Panikken som aldri kommer

Dette er jeg klar over da vi ringer 113 klokka 00.08. Jeg vet også at jeg må til UNN, og at vi med litt flaks kan være framme om en times tid. Det er godt innafor vet jeg, først etter tre-fire timer begynner det å bli skummelt.

Panikken kommer derfor ikke. For jeg vet å stole på at luftambulansen er der, også i dag, som alltid.

Etter at påkledningen er unnagjort, mobil, lader og kortholderen (de uunnværlige ting her i livet) er lagt i lomma, setter jeg meg på huk og lar pulsen roe seg. Det hjelper godt på.

Rask varsling

Ambulansebil er raskt på stedet, jeg tusler ut for egen maskin og styres rett inn i båra. Symptomene er tydelige, ingen tvil om hva som foregår.

Ved helsesenteret bekrefter legen raskt mistanken vi alle har. Selv om fysikken nå er i orden (hengesmilet er mer eller mindre borte) så er fortsatt ordforrådet som en okse. Det går i rauting. Fascinerende nok vet jeg hva jeg vil si og hvordan jeg skal si det, det er bare tunga som lever sitt eget liv. Beskjedene skriver jeg derfor på telefonen og på post-it-lapper.

Bare 16 minutter etter første kontakt med 113 blir Flykoordineringssentralen i Tromsø varslet, har jeg sett av loggene deres i ettertid.

«Umiddelbar» hjelp

Hastegrad på «min» sak settes til rød, som tilsier at behov for fly umiddelbart.

Men så var det dette med «umiddelbart» da. Se det er ikke nødvendigvis så raskt når man bor i Finnmarks største by.

Luftambulanseflybasen her er utstyrt med to fly, Alta I og Alta II. Førstnevnte er «på» og flyr oppdrag over hele landet døgnet rundt. Det andre flyet besluttet Helse Nord med helseministerens velsignelse å parkere på nattestid for noen år siden. Inntil for noen år siden hadde Alta II hvilende nattevakt, med et pennestrøk fjernet de høye herrer dette.

Da Flykoordineringssentralen blir varslet denne desembernatta er Alta I på et annet hasteoppdrag. Samtidighetskonflikten ville i «gamle dager» blitt løst ved at mannskapet på hvilende nattevakt i Alta ble scramblet. Nå må det kalles ut mannskap på hvilende vakt fra Tromsø.

Dette vil ta tid.

Uhyggelig ventetid

Den er ikke særlig hyggelig, ventetiden, selv om den tilbringes sammen med trivelige dog oppriktig bekymrede ambulansepersonell så vel som en støttende men minst like bekymret kone (bestemor hadde kontroll på de sovende englene hjemme).

Og når minuttene blir til en time, deretter to, før det endelig er på tide å dra til flyplassen, mens du vet at det hele raskt kan forverre seg dramatisk – da begynner tankene å spinne.

Dagens dobbel i panna

Intet mindre enn tre timer tar det før jeg trilles med hodet først inn i smultringen av en CT-maskin. Scanningen røper ingenting, og parallelt med dette har tunga begynt å slå. Nå klarer jeg å mumle fram ett og annet enstavelsesord.

Det viser seg dagen etter, under MR-scanningen, at joda – det var blodpropp. Og ikke bare en men to stykker. Begge løste seg opp av seg selv, før CT-scanningen fant sted.

(Saken fortsetter under bildet)

AVKLARENDE BILDER: Både CT- og MR-maskin (bildet) skal på plass i Alta. Med CT avklares det raskt om slagpasienten har blodpropp eller blødning, MR gir detaljene.  Foto: Tom Skoglund

Forebygging

Nå endte min historie så godt som går an. Dagen etter var jeg symptomfri og i dag sitter jeg her uten varige mén.

Jeg vet fortsatt ikke hva som førte til slaget, da den lange rekka med prøver tilsier at jeg aldri skulle vært rammet av dette. Men jeg lever fint med det, og med forebyggende, livslang medisinering.

Hvem blir den neste?

Det jeg sliter mer med er å vite at jeg omgis av folk som snart skal oppleve det samme som meg.

Minst 47 altaværinger får ventelig slag i løpet av 2018, om tallene Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) refererer til er riktige. Vil flyet være der for disse 47 slik at de får hjelp i tide, eller må de belage seg på den langt tregere helikopterfrakten og de der tilhørende ekstra minuttene som tikker av sted? Blir beredskapen like bra når den nye leverandøren Babcock slipper unna med en dårligere kvalitetsscore på tilbudet deres?

Det sies at hvert minutt teller når slaget finner sted, gjelder ikke det for oss?

Mange hendelser

For min del handlet det om hjerneslag, men det finnes en lang, lang rekke akutte hendelser som krever umiddelbar hjelp. Fra ulykker til akutte sykdomstilfeller. Sykehushjelpen må være der raskt, om ikke for å berge livet så for å berge helsa.

Det er dette ambulanseflykrisen dreier seg om. At alle vi som lever og bor på steder uten sykehustilbud tilgodeses en rask og effektiv transport inn til sykehus, slik at vi i alle fall har en sjanse til å berge liv og helse. Om noe, så skal dette tilbudet gjøres kvalitetsmessig bedre – ikke dårligere – ved bytte av operatør. Derfor fremstår det som uforståelig at våre høye herrer i styrerom og i regjeringskorridorene går god for dette.

Med saken min i bakhodet: til tross for at tannhjulene som driver den akuttmedisinske kjede var smurt og oljet, sentrert rundt en luftambulansetjeneste som fungerer godt tross det uforståelige nattevakt-kuttet i Alta for noen år siden, så tok det tre timer før jeg fikk scanningen som ville gjort legene i stand til å sette inn rett tiltak. Og så skal altså kvaliteten skrus ned et par knepp?

CT i sikte

Vi har lenge visst at CT er på vei til byen. Når maskinen står her og er i full drift vil det utgjøre et dramatisk kutt i tiden fra hjerneslaget finner sted til hjelpen er der. Men det fordrer at de som motarbeider akuttjenester i Alta ikke nok en gang klarer å stikke kjepper i hjulene for tilbudet.

Det har vært forsøkt tidligere, ved å lage turnuser og vaktplaner som kun dekker dagtid. Det er en fattig trøst om ikke bakvakta er der.

Blir vi sittende med en CT bemannet kun på dagtid, slik noen tilsynelatende jobber i kulissene for, og et luftambulansetilbud dårligere enn det vi har i dag – da er det på høy tid med nye aksjoner.

For det kan ikke være slik at det er her vi skal spare på pengene.

Av Tom Skoglund,

Tobarnspappa, altaværing og nyhetsredaktør i Altaposten

Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

kommentar