Både på og utenfor idrettsbanen kan det være smertefullt å gå på trynet når man minst venter det, men evnen til å bite tennene sammen og reise seg raskt, er eksamen for de fleste av kjøtt og blod.

Det tok tid å riste av seg de dramatiske tv-bildene fra Amsterdam i går. 25-åringen Sverre Lunde Pedersen, med pappa Jarle fra Kåfjord i Alta, gikk mot et sikkert VM-gull. Det første allround-gullet siden Johann Olav Koss i 1994.

Vi er ikke mer komplisert sammensatt enn at vi fylles med stolthet når en med aner fra Finnmark presterer på dette nivået. Det er tross alt tanteungen til varaordfører Anita, barnebarnet til Arne og Ranveig og søskenbarnet til en skokk med dyktige fotball- og håndballspillere med etternavnet Overvik. Det er nært nok for oss. Jeg forberedte meg på å reise meg til nasjonalsangen, for å ære både gutten og familien. Ja, vi elsker suksess!

Det finnes tidspunkter i idrettshistorien som er totalt uforglemmelige, enten det er stavbrekk, melkesyre eller prestasjonen i seg selv som sitter igjen i hjernebarken. I en patriotisk kontekst er det lett å si stilen til Wirkola, svømmetakene til Wisløff, OL-innsatsen til Jarle Pedersen, rykket til Vegard Ulvang, svevene til Håvard Klemetsen, taklingene til Tore Reginiussen og ankeretappen til Finn Hågen Krogh.

I går stanset verden da Sverre hektet seg selv på uforklarlig vis og seilet ubønnhørlig mot sikkerhetsputa på den speilglatte isen.

Bare noen minutter fra hemningsløs jubel, må det være bortimot lammende å havne i canvasen etter en slik knockout. Kroppen er stiv som en pinne og mentalt blir man satt på en sjelden prøve.

Det å reise seg, gjenfinne teknikken og heve hodet er selve urkraften i menneskelig oppdrift. For mange går det ikke, for andre tar det lang tid. Sverre ristet av seg sjokket, fikk opp frekvensen, passerte historiens beste skøyteløper, tvang ned rundetidene og kom seg i mål med stil og verdighet. Selvfølgelig havnet ansiktet i hendene etter at gullet glapp. Skuffelsen var enorm, mens gullvinner Patrick Roest minnet en smule om president Obama etter at han fikk fredsprisen; – Dette fortjente jeg strengt tatt ikke.

I min verden var de siste rundene av løpet en enorm prestasjon. Måten Sverre taklet skuffelsen, svarte media, omfavnet familien og hedret gullvinneren ydmykt, gjør meg om mulig enda stoltere av «Alta-gutten». Resonnementet er naturligvis at det er sisuen og gruve-genene fra Kåfjord som slo inn og ga gutten krefter han ikke hadde. Finnmarkinger har gått noen faktiske og mentale mil ekstra opp gjennom historien, både på grunn av avstander, været og pur stahet. Bare tenk på Knut Kvens tverre spasertur til maktens sentrum.

VM-gullet? Det tar Sverre glatt neste gang!