– Finnmarks viktigste politiske talerør ble ikke hørt

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik har gjort seg noen tanker om sammenslåingen av Finnmark og Troms.

Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark,  Foto: Finnmark fylkeskommune

kommentar

På min vakt som fylkesordfører i Finnmark kom etterkrigstidas største politiske utfordring på mitt bord. Jeg skulle lose i land en avtale om fordeling av makt og arbeidsoppgaver etter vedtak om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, mot vår vilje. Jeg må derfor minne om at jeg ble ikke satt til å skulle forhandle bort tvangsvedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark, den saken var det Høyre, FRP, Venstre og KRF som forhandlet oss inn i.

Jeg har ledet vanskelige forhandlinger med det verste tenkelige utgangspunkt og med en forhandlingspart jeg helst skulle slippe å møte. På motsatt side av bordet satt nemlig Troms med et rød-grønt makkerpar som hadde et mandat fra Troms fylkesting om å sørge for at Finnmark ble innlemmet i et storfylke i nord, født av et knapt flertall i Stortinget, båret frem av regjeringen, men uønsket av fylkestinget i Finnmark.

Jeg har i 5 forhandlinger søkt å finne løsninger for Finnmark i et nytt stort fylke, med nye oppgaver og etter andre spilleregler enn i de gamle fylkene. Det innbar at ingen ting ville bli som før, situasjonen gav ikke rom for at Finnmark kom til å sitte alene med ansvar og roller i det nye fylket, det måtte deles med Troms. Som alle kunne følge med på i live-dekning av forhandlinger og i den offentlige debatten var dette ikke enkelt, og vi erfarte ganske fort at grunnlaget for å komme til enighet om en balansert løsning mellom Finnmark og Troms ikke var tilstede. 2 brudd og til slutt tvungen mekling brakte fram en avtale som reflekterer det asymmetriske maktforholdet mellom Finnmark og Troms.

Gardemoenavtalens mottagelse viser med all tydelighet den mostand som det er i folket her i Finnmark mot tvangssammenslåingen av våre to fylker. Denne mostanden mot tvangssammenslåingen har en slik styrke og intensitet at enhver avtale om sammenslåing av Troms og Finnmark ville bli dømt nord og ned!

Jeg sa at dette var det beste vi kunne oppnå med de vanskelige spilleregler som denne prosessen ble styrt etter. Jeg skulle selvsagt sagt at dette var det nest beste, det beste hadde selvsagt vært at alt ble som før. Undertegning av avtalen ble derfor symbolet på det man i utgangspunktet er imot, nemlig sammenslåing av Troms og Finnmark.

I ettertid ser jeg at vi muligens aldri skulle ha satt oss ved dette forhandlingsbordet, men da hadde vi ikke gjort jobben vår med å synliggjøre vårt syn på dette sammenslåingsprosjektet. Da hadde jeg ikke gjort min jobb som representant for et ansvarlig styringsparti. Det er mitt dilemma og min sorg opp i alt dette.

Det ropes nå etter folkeavstemming og det er igangsatt en underskriftskampanje mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, det er vel og bra, men jeg må også her minne om at den politiske institusjonen det nå slås ring om, Finnmark fylkesting, ved to anledninger har sagt et tydelig nei til tvang mot Finnmark i denne saken.

Finnmarks viktigste politiske talerør ble ikke hørt av Høyre, KRF, FRP og Venstre den gang, makten er åpenbart ikke på Finnmarks side. En tro på andre virkemidler, er derfor uttrykk for en svekket tro på den politiske institusjonen vi nå sloss for å beholde, det er et paradoks.

Stortingets tvangsvedtak om sammenslåing vil dessverre ikke opphøre hverken med en folkeavstemning, underskriftskampanjer eller om en stemmer ja eller nei til Gardemoenavtalen. Dette ligger i Stortingets forretningsorden. Det er det eneste som står fast nå.

Slik det ser ut nå vil Gardemoenavtalen sannsynligvis ikke overleve årsmøte i Finnmark arbeiderparti og da heller ikke behandlingen i Finnmark fylkesting. Da har vi ikke lenger noen avtale mellom Finnmark og Troms. Det vil å så fall innebære at saken sendes tilbake dit den hører hjemme, til statsråd Mæland som da vil nedsette en fellesnemnd etter Inndelingsloven. Vi kan selvsagt håpe at statsråden følger opp Kommuneproposisjon 128 S (2016 – 2017) hvor regjeringen gav et løfte om at de ville bidra til en god regional balanse i fordeling av offentlige arbeidsplasser og ha særlig oppmerksomhet mot sammenslåingens utfordringer knyttet til Finnmark og Vadsø. Finnmarks skjebne vil dermed bli lagt i regjeringens hender.

Det må jeg som fylkesordfører forholde meg til. Finnmark fylkeskommune vil med et nei til meglingsavtalen frita seg selv fra ytterligere forhandlinger og påvirkning. Finnmark fylkeskommune er da satt sjakk matt. Sammenslåingen av Troms og Finnmark blir dermed overlatt til et politisk spill på andre arenaer.

Vil da et nei til Gardemoenavtalen, innebærer at Finnmark heller ikke skal møte til drøftinger i statsråd Mælands nye fellesnemd?

Hvor denne reisen til slutt ender er det vanskelig å spå om, men konfliktenes tid er definitivt ikke over, men en sak er jeg sikker på; vi har alle et stort ansvar å bære for måten vi skal debattere og ytre oss om framtidige veivalg for Finnmark. Jeg skjønner motstanden mot en politikk folk oppfatter som dypt urettferdig, jeg setter dette sinne og alle kraftfulle utfall på den kontoen i stedet for å raljere over mangelen på folkeskikk. I vårt åpne demokrati må politikere tåle andre syn og kritiske ytringer, meningstvang og munnkurv er ikke et alternativ vi går for. Oppdragelsen får folk ta ansvar for selv.

Jeg tok mitt ansvar på min vakt. Denne ferden har ikke vært bortkaste. Jeg har lært mye om meningsfeller og motstandere og jeg har lært mye om prisen en må betale for å ta ansvar for andres feilgrep. Den reisen gjør jeg aldri igjen.


Ragnhild Vassvik

Fylkesordfører i Finnmark