Katten er ute av (plast) sekken

– Kan vi utelukke at det eksplosive antall med psykiske lidelser (særlig blant de som har vært lengst eksponert, nemlig ungdommen) har sammenheng med at vi i dag nærmest bader oss i syntetiske molekyler?

OVERRASKET: Fred Johansen sier det ikke bør overraske noen av man har store problemer med platsøppel. Illustrasjonsfoto   Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

kommentar

La oss anta at våre fjerne forfedre forlot øst-Afrika for rundt 250.000 år siden. La oss videre anta at noen av dem ankom de isfrie delene av Europa for rundt 45.000 år siden, og at ytterligere noen ganske få nådde frem til isfrie deler av Norskekysten for rundt 11.000 år siden.

I dette jomfruelige naturmiljø – som vi jo er et produkt av – har vi virket helt frem til den industrielle revolusjon for et par hundre år siden, men det er først de siste tiår at vi har sett det nødvendig å forbedre dette – i prinsippet - evigvarende naturkretsløpet. Vi fant nemlig ut at vi kunne forme naturen i vårt eget billede - ved syntesen.

Da disse kunststoffene tok til å oversvømme vår verden lot det til at vi mistet innsikten i at denne produksjonen kunne komme i konflikt med det naturlige miljøet. Men hvordan kunne vi forledes til å tro at biosfæren kunne ”kjenne igjen” molekyler som så plutselig ble introdusert, men som altså ikke var et produkt av naturen selv?

Jeg kan godt huske da plasten kom for alvor etter krigen. Plastikk, som det het, den gang. Dens største fortrinn var jo at den var bestandig, den råtnet aldri. Og riktignok var det noen spede røster som oppfattet at det var nettopp her fremtidsproblemet lå : de syntetiske materialene kunne ikke inngå i noen naturlig næringskjede. Altså måtte disse stoffene nødvendigvis før eller siden hope seg opp. Det var mange som flirte av slike ekstreme dissentere da de for 50 år siden fryktet at ”vi kom til å drukne i plast”….

Siden den gang har vi brukt naturen som vår antropogene søppelfylling; bare for plastens del havner årlig 8 millioner tonn i havet. At forskerne forskrekkes over at det finnes mikroplast i drivisen rundt Nordpolen, eller at det er mer plastpartikler i drikkevannet i Longyearbyen enn lengre syd – er derfor egnet til forundring.

Til tross for alle velmenende, men mest kosmetiske, strandryddeaksjoner : katta er allerede ute av sekken ! Har vi virkelig illusjoner om at vi kan redde et økende antall plastinfiserte korallrev i Stillehavet, eller på mirakuløst vis gjenopprette naturtilstanden i verdens kystnære områder, der forurensninger og klimaendringer fører til oksygenmangel og livløshet ?

Eller tror vi ikke at det angår menneskeslekten ?

Har vi ambisjoner om å gjenopprette det formidable tapet av insekter, der særlig bienes bortgang uroer biologer med peiling på insektenes pollinerende rolle innen landbruket?

På dette felt har jo virkestoffet Glyfosat i verdens mest brukte sprøytemiddel fått EU’s fortsatte velsignelse, til tross for god dokumentasjon på skadevirkninger av permanent karakter. Også for humanhelse.

Med plasten som et aktuelt og eklatant eksempel må vi etter mitt skjønn også fokusere på syntetiske stoffer rent generelt. De er alle naturfremmede og på sikt derfor menneskefientlige -.

En temmelig kynisk kapitalisme tillates å bruke ukritiske forbrukere som forsøksdyr, der millioner av forskjellige syntetiske kjemikalier pøses ut på samfunnet - inntil skolerte medisinmenn noen tiår senere kan påpeke de mest selvfølgelige dødsårsaker. Da kan det i beste fall komme et forbud mot et naturfremmed stoff, men bare om vedkommende produsent kan tape i en rettsak.

Ofte har det vist seg at de økonomiske konsekvensene for produsentene og hensynet til arbeidsplasser veier tyngre enn hensynet til et intakt økomiljø eller folkehelse.

Jeg spør meg selv : kan vi utelukke at det eksplosive antall med psykiske lidelser (særlig blant de som har vært lengst eksponert, nemlig ungdommen) har sammenheng med at vi i dag nærmest bader oss i syntetiske molekyler?

Kan konklusjonen bli : når naturen ikke kan nyttiggjøre seg (bryte ned) de syntetiske avfallsstoffer må vi søke å kopiere naturen.

Skogbruksnæringen forfekter at man idag kan kopiere alle de nyttestoffer som den fossilbaserte plasten utgjør med produkter fra skogen. Ja, gjerne ! Innenfor økologisk akseptable rammer. Plastforbruket kan utvilsomt minimaliseres, men like viktig er det kanskje om den helt uunværlige plasten utformes slik at den kan resirkuleres over tid.

På kort sikt kunne man (altså polikerne) forøvrig utvide panteprinsippet til å omfatte langt flere embalasjetyper enn tomflasker ?

Fred. Johansen

Sørreisa