Det er 18. mars, jeg ligger og sover i 3. etasje. Våkner av mobilen.

– Du må komme deg ut så fort som mulig. Det brenner!

  Det er hun som leier hos meg, heldigvis våken sammen med kjæresten da det begynte å brenne i naboleiligheten. Jeg hører en rytmisk banking. På bakken farger flammer sneen oransje. Jeg grabber til meg noen klær. Jeg leter etter sønnen min, kommer på at han er på hyttetur. Bankingen blir sterkere, som når det er skikkelig fyr i vedovnen, bare mye kraftigere. Det banker på vinduet nede også. Møter politiet i døra, jeg er barbeint i skutersko, med den gamle dunjakka. Det blir løping frem og tilbake, telle beboere, politiet evakuerer flere. Brannvesenet er snart til stede. Kort tid etter står vi på nedsida og ser huset brenne. Jeg ser flammene i soveromsvinduet.

Jeg tar opp telefonen, fotograferer. Er redd, et inferno av folk og flammer, brannslanger, naboer, men likevel ro og system. Politiet får tak i min bilnøkkel i gangen, så jeg får flytta bilen unna. Politi og brann jobber systematisk og iherdig. Dette vil være en viktig sak for Altaposten i morgen, tenker jeg. Sender inn bildene. Så kommer jeg på at barna mine ikke vet det ennå.

– Ikke bruk bildet der soverommet mitt brenner, skriver jeg.

Slik er journalistens liv, også når noe rammer en selv. Man reagerer intuitivt. Men rollen er også ubehagelig. Man kan få kommentarer, eller man bare føler det, at man snoker i andres ulykke. Denne gangen var det min egen.

Politiet jobber som helter, samarbeider med brann. Det er ikke enkelt å få oversikt over fire leiligheter med hybler, bevare roen hos beboere, få oversikt. De ser ut til å ha stålkontroll og roen brer seg. Brannmannskapene jobber på spreng. De strever med gammel takkonstruksjon, jobber som helter. De har ikke pauser på mange, mange timer. Noen jobber 17 timer i strekk.

Jeg får tilbud om hjelp. Noen av beboerne er tatt med til helsesenteret.

– Jeg har egen krisepsykiatri, sier jeg. Har blitt tatt vare på av mine snille naboer.

Jeg får tak i min kjære Bjørnar som er bortreist, han ber meg flytte inn hos han. Men det blir kjøring frem og tilbake, finner ingen ro. Bente er med meg hele natta og utpå formiddagen brenner det fortsatt. Hilde ber oss på frokost. Hun er nærmeste nabo til brannen.

I tida etterpå er det mye jeg har fortrengt. Det skjedde så fort. Vi mista alt, men varmen fra de som bidro med klær, gaver, ord har betydd uendelig mye. Jeg har vært sliten, sur og lei. Lange innbolister, stress med å anskaffe klær og utstyr etter nye årstider. Det har vært utallige møter med forsikringsselskap, boligbyggelag, prosjektleder, arkitekt, entreprenør.

Men vi har også hatt galgenhumor.

– Dem brente husan våres ned,  (dem blei nok merka utav det), sang min trubadurkamerat (brannmann også, forresten) i sommer.

– Ikke våres, bare Kita sitt, skjøt venninna mi inn.

Man må jo bare le. Kompisene kunne si til sønnen min; «Vi drar hjem til deg, der er det jo godt og varmt.»

Vi var 14 som ble husløse den natta. Men ingen ble skadet, takket være snarrådige naboer og dyktig politi og brannvesen. Lenge sto bygningen der, svart og gapende, med rester av våre brente eiendeler. Møbler, bilder, nysgjerrige forbipasserende. Det var godt da det ble revet og det er godt å se når det nå bygges opp igjen.

Når en skal se tilbake på året har det jo gått bra. Så har jeg gjennom jobben min møtt mange mennesker som har det tungt, som plages med sykdom, sorg eller grusom smerte. Og mange som gjør sitt beste for å hjelpe dem. Dette gir en perspektiv på livet.

Så la oss ta så godt vare på hverandre som mulig. Det er jo jul. Og la oss ta ekstra forholdsregler rundt brann i jule- og nyttårshelga. Brannsjef Knut Suhr sier:

– Det er dessverre slik at vi opplever branner hver jul. Det er også slik at rundt juletider omkommer folk i husbrann. Man følger ikke godt nok med, stresser og styrer. Statistikken viser at antall ulykker stiger mot jul, sa brannsjefen.

Så følg med på nabohusene, sjekk røykvarslere og brannslukningsapparat. Trekk ut kontakter, blås ut stearinlys (jeg bruker batterilys i år). Pass komfyren og vær forsiktig med alkohol og asken fra vedovnen. Og ikke la ungdom lade telefonen i senga.