Noe sier meg at velstanden har tatt overhånd her i landet...

Altaposten-journalist drister seg til noen verdispørsmål foran valget.

– HVOR RIKE MÅ VI VÆRE: Journalist i Mediehuset Altaposten, Hanne Larsen, drister seg til noen verdispørsmål foran valget.  

kommentar

Skal dere virkelig kjøre på ferie med Avensisen? Det oppriktig medfølende spørsmålet kom fra en venn av meg i sommer. Riktignok en i overkant materialistisk venn, men dog. Han mente at man sitter så lavt i min ti år gamle Toyota. Et alvorlig problem andre ord. Selv satt han og så på billetter til neste års familieferie. På Hawai.

Det er bare dager igjen til vi skal til valgurnene og gi vår stemme til de politikerne vi ønsker skal styre landet de neste fire årene. For å være ærlig vet jeg ikke om vi komme til å merke så store endringer om det blir Jonas eller Erna. Riktignok er det på papiret en del forskjeller på partiene, men i praksis er det pengene som ruler.

De fleste storpartiene er enige i at klima er viktig, men selvsagt ikke så viktig at vi kan la oljen bli liggende, reindrift er eksotisk og flott, men ikke så flott at vi lar være å sette opp monstermaster eller etablere gruvedrift midt i beitelandet, rent hav og levende bygder må vi ha i Norge, men likevel lar vi opprettsbaroner gjøre seg søkkrike på å ale opp fisk i fangenskap, mens vi lar trålerne stikke til Kina med den ekte fisken, som svømmer utenfor stuedøra vår. I vinduene sitter kystfiskerne og ser ut mot et hav de ikke lenger får lov å benytte seg av. Men herregud. Vi har jo NAV, what`s the problem?

Vi har parti her i landet som har som sitt varemerke å snakke om at velstanden for all del ikke må gå ned. At vi ikke kan ta imot fortvilte foreldre og deres livredde barn, som kommer flyktende fra et helvete på jord, i overfylte gummibåter. Mange ender sine liv der ute i sjøen. Men la oss for all del ikke hjelpe. Det kan jo ramme velstanden vår. Vel, jeg tror de fleste av oss har litt å gå på. Skapene våre er overfylte. Klær må stadig brettes sammen og gis til Fretex, fordi vi må rydde plass til nye. Maten mugler i mange kjøleskap. Is, kjeks og brus er hverdagskost. Biff er ikke lenger hverdagskost. Det er blitt for kjedelig. Foreldre vrir de små grå når besteforeldre spør hva gullungene ønsker seg til bursdag og jul. Gavebergene er så store at mange må spare noen gaver til første juledag, så ikke den lille skal bli utmattet.

Er det et ord som går igjen som et mantra i et av verdens beste land, så er det vekst, vekst og atter vekst. Ingen (andre enn de stupide romantikerne ytterst til venstre) stiller noengang motspørsmålet: Vekst for hva? For å bli enda rikere? Slik at vi kan kjøpe enda flere klær, dyrere bil, flere storbyferier eller gå litt oftere på restaurant. Eller som det heter «unne oss litt». Ingen later på ramme alvor til å skjønne at hvis vi skal fortsette å «unne oss» mer nå så kommer det til å skje på bekostning av våre barns fremtid. «Våre barns fremtid» høres selvsagt uendelig vagt ut og noe som er langt borte. Men forskere verden over slår alarm. Isbreene smelter raskere enn noen hadde trodd bare for få år siden. En ting er at flyreisene våre utgjør en stor trussel. Verdt å merke seg, om noen er interessert, er at skipstrafikken, som blant annet frakter alt dillet og dallet vi kjøper, står for skremmende store klimagassutslipp.

Men likevel klarer vi altså ikke å se lenger enn nesetippen peker. Partiene som lover mindre skatt, billigere sprit, eller som man også kan si det: «Enda mer til meg», slår an. Ingen later til å slippe den elleville tanken «mindre forbruk» ut av sekken. Ja, bortsett fra de håpløse romantikerne. Men kanskje er ikke sekstimersdagen så idiotisk? Mer tid til familien, arbeid til flere, mindre lønn og ergo mindre forbruk. Det beste i livet er som kjent gratis. Eller? I alle fall verdt å teste ut, i en tid der kjøpesentrene kappes om å ha langhelg, langåpent, blå dager, rosa dager og hva de ellers finner på av kreative krumspring, for å få oss til å handle og forbruke mer.

Kanskje skjønner vi ikke tegninga før SUV-en, båten, sportsykkelen til 100.000, ipadene, vannscooteren, firehjulingen, den nye snøscooteren og det belånte huset vårt, dupper i vannet etter at den siste breen har smeltet. Men det gjør det kanskje ikke noe? Så lenge vi kan skåle i champagne, mens det skjer.

Hanne Larsen, journalist i Mediehuset Altaposten



Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

kommentar