– Bruer-saken er intet mindre enn en skam!

– Det er helt nødvendig med en skikkelig rundvask.

TØFF PERIODE: Bjørnar Bruer har møtt i to rettsinstanser i arbeidskonflikten ved Alta vidergående skole.  Foto: Tom Skoglund

kommentar

Alle gleder seg sammen med Bjørnar Bruer etter lagmannsrettens totale frifinnelse. I alle fall har jeg ikke møtt en eneste som ikke unner Bruer den totale frifinnelse og fullstendige oppreisning han har fått av to rettsinstanser. En må lete lenge for å finne en arbeidsrettssak hvor arbeidsgiver har kommet særlig dårligere ut i en dom, og hvor arbeidstakeren til de grader har vunnet fram. Rettens beskrivelse av hvordan en offentlig instans har konstruert påstander og forfulgt en ansatt er heldigvis sjelden vare i Norge.

Likevel blir det feil å hevde at Bjørnar Bruer er en vinner. Saken har vært i medias søkelys siden den tidligere lederen ved elevboligene ved Alta videregående skole ble oppsagt av sin arbeidsgiver i februar 2015. Da hadde konflikten med arbeidsgiver allerede en lang forhistorie. Etter det har saken vært til behandling både i tingretten og lagmannsretten. Den personlige belastningen av at fylkeskommuen som arbeidsgiver anmeldte han for flere forhold som viste seg å være basert på fullstendig grunnløse påstander, og som politiet naturlig nok henla, er i seg selv både krenkende og svært belastende for den som utsettes for dette. Når dette følges opp av fylkeskommunen med oppsigelse og avskjedigelse basert på påstand om økonomisk utroskap, illojalitet, ordrenekt, manglende samarbeid og utilbørlig atferd, skal det sterk rygg til å stå oppreist. Det har den gamle håndballkjempen hatt, og han har vist en utrolig styrke gjennom rettsprosessen.


Til tross for en rekke advarsler tok ingen arbeidsmiljølovens krav og prosedyrer om hvordan arbeidsgiver skal  inn å forebygge konflikt, på alvor. Fylkeskommunen som arbeidsgiver kan ikke ha hatt særlig respekt for hovedtariffavtale og hvordan en skal opptre overfor sine ansatte. Personalpolitikk, forbygging av konflikter og skape et trygt og forutsigbart arbeidsmiljø, er en ledelsesoppgave. Derfor er det helt nødvendig med en skikkelig rundvask både ved Alta videregående skole, fylkesskolekontoret i Vadsø og hos sjefen, fylkesrådmann  Øystein Ruud, og hans nærmeste medarbeidere.

Undertegnede har fulgt saken fra litt avstand. Har ikke vært til stede i retten. Jeg fikk imidlertid flere tips da saken var i en tidlig fase om at sentrale politikere, hovedutvalgsleder Johnny Ingebrigtsen (SV) og fylkesordfører Runar Sjåstad (Ap), var blitt varslet om at det psykososiale arbeidsmiljøet ved Alta videregående skole var under sterk negativ utvikling – og at enkeltarbeidstakere nærmest ble forfulgt.


– Pinlig dom for fylkeskommunen

– Skolen må finne seg i at det stilles spørsmål ved en personalkultur som havarerer så ettertrykkelig.

Advarslene representerte ingen krav om at politikerne skulle gripe inn i enkeltsaker, men tvert i mot at de skulle medvirke til at det ble satt inn generelle tiltak for at arbeidsmiljøet skulle komme på skinner. Konflikten mellom Bruer og ledelsen var kun en del av beskrivelsen i advarselen. Partiene, som i sin profil skal verne om arbeidsmiljø og sikre arbeidstakernes rettigheter, toet sine hender. Det er spesielt kritikkverdig at SVs Johnny Ingebrigtsen, som har ansvaret for de videregående skolene, har ignorert alle innspill og latt skoleledelse og toppledelsen i fylkeskommunen fortsette å opptre i en arbeidsgiverrolle retten til de grader har fordømt. I etterkant av dommen ser jeg ingen tegn på den ydmykhet jeg hadde forventet av SV og Ap. Det minste burde være at både fylkesordfører Runar Sjåstad og Johnny Ingebrigtsen tok personlig kontakt med Bjørnar Bruer og beklaget både på egne og fylkeskommunens vegne.


– Har savnet å jobbe med ungdommen

Støtten fra familien, kolleger og folk på gata ble kjærkommen for Bjørnar Bruer.

I en lederartikkel anbefalte jeg at tingrettens dom ikke burde ankes. Et av mine hovedargument var at den som var ansvarlig for prosessen mot Bruer, fylkesrådmann Øystein Ruud, hadde involvert seg ut over en tilbaketrukket og observerende rolle. Ruud, som er utdannet jurist, tok ansvaret for å føre saken i retten. Det er naturlig å tro at han etter det også sa takk og farvel til egen objektivitet og ble følelsesmessig engasjert, om han ikke allerede var det.  Likevel velger et flertall i fylkesutvalget å anke, uten at man i praksis realitetsbehandlet saken, men kun overlot beslutningen til fylkesrådmannen. Det er et bra prinsipp at fylkesrådmannen er ansvarlig for personalpolitikken, og at politikere ikke skal engasjere seg i enkeltsaker. Likevel må et overordnet politisk ansvar for personalpolitikken ligge hos politikerne. I denne saken var en anke også en ren økonomisk gambling, ikke minst sett ut fra den enstemmige og krystallklare dommen fra tingretten. Politikere som frasier seg et slik ansvar kan kun karakteriseres som svake.  I friskt minne burde politikerne hatt at Ruud og hans medarbeidere på eget initiativ, og mot blant annet rådene til samarbeidspartner Alta kommunes jurister, meldte utvidelsen av Finnmarkshallen inn som en mulig ESA-sak. Det forsinket og utsatte prosjektet og kostet fylkeskommunen anslagsvis flere millioner kroner – totalt unødvendig. ESA konkluderte med at overvåkningsorganet selvsagt ikke hadde noen innsigelser til at Finnmarkshallen ble bygd ut.


– Målet deres har vært å bryte ned pappa

– De startet en heksejakt for å bli kvitt ham, og ikke nok med det, for å få ham i fengsel for ting han ikke har gjort.

Hvorfor bestilte ikke flertallet i fylkesutvalget en uavhengig juridisk vurdering på om Bruer-saken burde ankes? Med å stole blindt på vurderingen til den som var ansvarlig for fylkeskommunens opptreden før og under rettssaken, gamblet flertallet i fylkesutvalget med en pott på flere millioner kroner. Regningen kan allerede være på fire millioner kroner totalt, og da er ikke kommunens egen arbeidsinnsats representert med Øystein Ruud og fylkeskommunens jurist Ada Kjøllesdal, tatt med. 


Denne saken må få konsekvenser, i den forstand at fylkeskommunen ser nærmere på sin arbeidsgiverpolitikk der både fylkesrådmann og ledelsen ved Alta videregående skole må endre holdning. De må vise at de  kan opptre slik arbeidsgivere skal. Først og fremst handler dette om manglende politisk styring og vilje til å ta et politisk grep om arbeidsmiljø og personalpolitikk. For en Ap- og SV-ledet fylkeskommune, som gjerne ønsker å framstå som et mønster for arbeidstakeres rettigheter, er Bruer-saken ikke mindre enn en skam!

Jarle Mjøen

Politisk redaktør, Altaposten