Etter vårt innlegg i Finnmark Dagblad og Altaposten 9. februar i år, om mobbing blant voksne på arbeidsplassen, har vi fått mange tilbakemeldinger fra kjente og ukjente fra flere steder i landet, men flest fra Finnmark og spesielt Alta-området. De som har gitt tilbakemeldinger, legger vekt på at det er viktig at det er satt fokus på mobbeproblemet blant voksne og hvor viktig det er at media følger opp.

Flere har hatt lignende erfaring som vi har hatt, også fra Alta videregående skole og Finnmark fylkeskommune. De aller fleste har hatt sine erfaringer fra offentlig sektor. Også personer med lese og skrivevansker kan fortelle hvilke erfaringer de har hatt, og fortsatt har, i forhold til det offentlige systemet, lignende de erfaringer Thorvald har hatt. Det som går igjen er at hadde det ikke vært for Bruer-saken, hadde dette problemet ikke kommet frem.

Det vi nå har fått kjennskap til, er at Finnmark fylkeskommune, ved de som hadde ansvaret for fylkets videregående skoler, ihvertfall i løpet av 1980-årene, visste om at flere av de ansatte ved Alta videregående skole, fikk store problemer på grunn av personalbehandlinga der. Dette var på samme tid som Thorvald var ansatt der og gjorde sine erfaringer.

Jfr. Thorvalds søknad til fylkesskolestyret om permisjon i 1993, der politikerne avviste at det fantes mobbing ved deres skoler, ingen visste noe.

Hvordan kan det ha seg at ingen fra fylket, den gang, grep inn og stanset det som forgikk når de visste om det, samtidig som de hadde det overordnede ansvaret både for personalet og elevene ved skolen?

Vi ser likheten med hva som foregår nå. Hvordan kunne fylkespolitikerne være med på å anke Bruersaken til lagmannsretten hvis de ikke visste bakgrunnen?  I tilfelle er de ikke mye å stole på. Det er et alvorlig varsko til oss alle. Dette gjelder ikke bare fylkeskommunene, men også departement som har ansvaret for høgskoler og universitet. De vet også om graverende forhold når det gjelder  personalbehandlinga i mange av de utdanningsinstitusjonene de har ansvaret for, men unnlater å gripe inn. De unnskylder seg også med at de ikke kan gripe inn i personalsaker og enkelt tilfeller, og tillater at de lover og forskrifter de selv har vært med på lage, brytes. Hvem av oss vanlige mennesker kan tillate oss det uten at det får konsekvenser.

Dette virker slett ikke betryggende.  Hva minner dette oss om ? Vi har hørt om innvandrerregnskapet og andre regnskap som det har vært viktig å finne ut av, men har noen funnet ut noe om kostnadene, de menneskelige og økonomiske, ved å vedlikeholde mobbekulturer der de finnes.

Hvis vi regner over kostnadene med Bruersaken, stopper det nok ikke med de 5,5 millionene. Hva med vikaren som måtte inn når Bruer ble sykemeldt, hva måtte stå på vent mens offentlige ansatte jobbet med denne saken, osv. Jeg tror vi kommer opp i adskillig flere millioner, og det er vi skattebetalerne som blir belastet med dette.

Hvor mange er borte fra jobbene sine på grunn av mobbing og trakassering. Hvis vi også tar dette med i regnskapet, tror jeg vi kommer opp i svimlende summer.

Og ikke bare det, men om en ansatt taper en rettssak mot det offentlige, må denne selv som enkeltperson, bære utgiftene. Om det offentlige taper slike saker, må vi som skattebetalere også være med på å bære utgiftene, uten at det får noen form for konsekvenser for de som har isenesatt og gjennomført prosessene.

Det kan ikke være spesielt vanskelig å finne ut av dette om noen ønsker det, spesielt nå når vi har tilgjengelig så store mengder ferskt materiale som både politikere, media og vanlige folk kjenner til. Jeg tror ikke at vi kommer videre uten at vi kommer til bunns i denne delen av skolehistorien i Finnmark. Jeg tror nok at leserne og de som har fått erfare effekten av mobbing og trakassering på kroppen, kan si noe om hva dette minner om.

Astrid Barbo