Gunnar Mathisen ble født i de harde 30-årene, nærmere bestemt 6. oktober 1936, og han sovnet stille inn 14. juli.

For meg var Gunnar mye: En politisk mentor i mine unge år som politiker, en som senere i min journalistjobb åpnet veien til sentrale politiske kilder som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og ikke minst Trond Giske, men også til mange andre som normalt var utilgjengelig for journalister utenfor riksmedia. Men først og fremst var du, Gunnar, en god venn som øste av din kunnskap om politikk og samfunnsliv, men også om lokalhistorie og de mange personlighetene som du hadde observert og blitt kjent med gjennom et langt liv.

Det å få innblikk i «Nerelbakken» fra før krigen, der gjerdene bokstavelig var borte, men med ett enkelt unntak, ble aldri kjedelig. Gjerne krydret med presise beskrivelser av de ulike personlighetene, og med slektslinjer fram til min generasjon. Det ble flere slike stunder rundt kaffebordet hjemme hos deg i Dalen, gjerne søndags formiddager. Like spennende var også kortspillet med deg, Åge og Tore på kveldene. Du var en mester i å spille hund, og det var mye latter og skrål, før den yngste og minst gode hund-spilleren var ydmyket. Dine gjenfortelleringer var dramatisert, og det het seg at jeg forlot kortbordet i sinne og spant meg av gårde med fare for både hunder og mennesker som måtte befinne seg i nærheten.

Da jeg jobbet i Alta kommune, var det ofte at din beige Ford Granada kom og hentet meg til korte lunchsammenkomster eller kaffeprat. Da var ofte også min gode venn Arne Bellika i bilen, en idrettstopp i Alta som var en del av miljøet i Alta Ap, men som også bygget bro fra Ap til idretten. Idrettspolitikk var ofte tema, og du var politisk spesielt opptatt av å legge til rette for idretten.

Du hadde et stort hjerte og omsorg for mange. De senere år ble vennskapet til Roger Hansen spesielt viktig. Ikke bare delte dere politiske visjoner og ideologi, men trivdes særdeles godt i hverandres selskap. Gunnar fortalte meg at Roger hadde et eget rom som stod tilgjengelig i leiligheten i Bekoskogen når han fant å legge veien til Alta. Da Roger gikk bort for noen år siden, ble det et stort tap for Gunnar personlig.

I ditt politiske virke fikk du tillit av Finnmark Ap og tilbrakte fire år på Stortinget, fra 1993 til 1997. Mange vil hevde at det var høyden av din politiske karriere. Jeg tror ikke det. Du trivdes best i lokal- og regionpolitikken, – og i årene som leder i Finnmark Ap, hadde du uvanlig stor påvirkning på utviklingen av hjemfylket. Ikke alle var enige i dine prioriteringer, verken internt i partiet eller ute hos innbyggerne i Alta. Ikke minst fikk jeg et godt innblikk på hvordan du gjennom dine unike kontakter hos sentrale politikere, ble en nøkkel for at utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget ble besluttet, og ikke minst gjennomført. Til tross for sterk kritikk fikk jeg aldri inntrykk av at du angret, men tvert om var stolt over din rolle.

Alfred Nilsen og Gunnar Mathisen, sentrale personer på hver sin side i kampen om utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget. I ettertid bar ingen av de personlige nag. Foto: Jarle Mjøen / Altaposten

Gunnar var kraftsosialist. Han trodde at tilgang på rimelig energi var nøkkelen til stabil utvikling. Han var svært aktiv da Finnmark fylkesting besluttet å kjøpe 40 prosent av Alta Kraftverk gjennom selskapet Finnmark Energiverk. Det ble betalt med et lån på 590 millioner kroner. Da energimarkedet ble deregulert på 1990-tallet var monopolsituasjonen over, noe Finnmark Energiverk ikke forholdt seg til. De trodde fortsatt at fylkeskommunen kunne pålegge energiselskapene å kjøpe kraften til den prisen de bestemte. Kraftlagene kjøpte imidlertid strømmen på spotmarkedet, noe som blant annet ga Alta Kraftlag enorme inntekter, som ble satt på bok. Dermed truet store underskudd og lånebelastningen økonomien i fylkeskommunen, og det ble besluttet å selge Finnmark Energiverk med tilhørende Adamselv kraftverk og 40-prosentandelen i Alta Kraftverk.

Kraftlagene i Finnmark ønsket å kjøpe, men bare Alta Kraftlag hadde penger på bok da Gunnar Mathisen fikk politisk aksept for å selge lokalt. Dermed ble det stopp i salget. I siste instans ønsket Alta Kraftlag å bruke eierandelen i Kvænangen Kraftverk til å kjøpe Finnmark Energiverk, men løsningen kom for sent på bordet. Statkraft fikk kjøpe, og overtok hele lånesummen til Finnmark fylkeskommune, pluss at de i tillegg betalte 70 millioner kroner til fylkeskommunen. Et par år etter tjente Statkraft enorme summer på Finnmark Energiverk, og i løpet av kort tid ble kjøpesummen inntjent mange ganger.

Overfor meg var du klar på at det ikke var snakk om et valg mellom lokal kjøper og Statkraft, men et valg mellom store utenlandske kraftselskap som var klar til å bla opp millionene som måtte til, eller norske Statkraft. Sistnevnte understreket du var offentlig styrt og verdiene ville komme fellesskapet til nytte. Skal jeg synse, tror jeg Gunnar angret, og da Finnmark fylkesrederi (FFR) ble lagt ut for salg, var han en pådriver denne gang for å få realisert en handel med lokale kjøpere. Han nådde ikke fram fordi det ble brudd i Ap-gruppa i fyllkestinget, noe som gjorde at FFR havnet på utenlandske hender.

Faksimile Altaposten, Gunnar Mathisen sammen med Trond Giske og Arne Pedersen om det første spadetaket for Finnmarkshallen. Gunnar og Trond sentral da de fikk aksept for Hall i nord-prosjektet i regjeringen.

Få i Alta vet hvor viktig Gunnar Mathisen var for å få etablert Finnmarkshallen. En høstdag i 1993 fikk jeg oppringning om jeg ville lage sak for Altaposten om at fotballen i Alta og Finnmark skulle inn i en ny tid. Sammen med Trond Giske, Gunnar som 3. kandidat for Ap til stortingsvalget og fylkespolitiker Arne Pedersen, stilte trioen opp og tok det første spadetaket som skulle symbolisere starten på realiseringen av Finnmarkshallen. Da hadde Gunnar, og sin svært gode venn Trond Giske, allerede klart å få landsmøtet i Ap til å gjøre et vedtak som i realiteten åpnet for «Hall i nord-prosjektet», som Finnmarkshallen ble en del av. Nå garanterte de midler over det kommende statsbudsjettet.

Det er imidlertid forlengelsen av Alta Lufthavn, som ble nøkkelen til utfyllingen av industri- og kommunikasjonssenteret i Bukta, som for meg viser Gunnars unike evne til å få sentrale aktører til å prioritere prosjekt i Alta. En av hans gode venner, Kjell Borgen, tidligere samferdselsminister, ble invitert til Alta. Han ble orientert på alle bauger og kanter med hvor viktig Alta Lufthavn var for Finnmark, og nødvendigheten av å utvide rullebanen. Det sies at Borgen først ble overbevist etter en rypemiddag hjemme hos Gunnar og Vigdis. Den strakk seg over mange timer, med Jan Pettersen og Odd Arne Rasmussen som andre sentrale deltaker, og ble ikke avsluttet før langt ut på morgenen. Resultatet ble at Borgen klarte å få med seg Stortinget på å bevilge de nødvendige pengene, og både rullebane og industriområde i Bukta ble som kjent realisert like etter.

Gunner, eller GM, ble kjent som forløperen til mobiltelefondemokratiet. Det i en tid da mobiltelefonen ikke var hvermannseie. I sin Ford Granada var den store mobiltelefonen montert mellom setene, og den var i bruk store deler av døgnet. Gunnar pleiet sine kontakter, og var derfor alltid godt orientert. Han ble ofte kritisert og betegnet som en person med masse makt, som styrte det meste fra en tilbaketrukket posisjon.

- Nei, jeg vil ikke gå ut å avvise dette. Når jeg tillegges så mye makt, er det selvforsterkende. Jeg får makt som jeg ikke reelt er i nærheten av å besitte, slo du fast overfor meg da jeg tok opp temaet.

Som politiker hadde du en sterk ideologi i bunn av ditt virke. Du kunne være pragmatisk, men gikk aldri på akkord med ditt ideologiske grunnsyn. Du stod fram som en politiker som ikke bare snakket om, men også forvaltet en politisk retning som skulle ivareta «de nederst ved bordet». Samtidig opplevde jeg at du hadde respekt for, og kunne samarbeide med politiske motstandere. I ditt virke kunne du være hard i klypa mot enkelte, og med et direkte språk var det sjelden tvil om hva du mente.

Jeg deler sorgen med barn, resten av familien, venner og partikamerater og lyser fred over ditt minne.

Jarle Mjøen

politisk redaktør

Altaposten