Nå er julen snart her, og tradisjonen tro dukker julegudstjenesten opp. Alta kommunes barnehager og skoler fyller opp kirken. Dette er et arrangement som utløser ulike følelser hos folk. For noen er det en koselig anledning som representerer tradisjon. For noen er det en religiøs seremoni som bekrefter troen. For andre igjen er det en religiøs handling som strider mot egen overbevisning og verdier. For oss representeres det sistnevnte. Det er en årlig øvelse der vi må fronte eget ikketroende synspunkt i møte med barnehage og skole. Det skulle vi gjerne slippe, tro eller ikke-tro er en privatsak.

Vi har ingen problemer med at barnehagen og skolen skal være et sted der man lærer om ulike livssyn og religioner- tvert imot! Men en gudstjeneste handler ikke om å "lære om". Det er, som begrepet selv sier, en tilbedelseshandling og aksept av en “sannhet” formidlet av en religion.

Vi stiller spørsmål ved graden av refleksjon rundt dette. Hvorfor skal det være selvsagt at den offentlige barnehagen og skolen deltar i religiøse seremonier? Hvis barna skal lære om ulike religioner bør man skille prinsipielt mellom opplæring og religiøs deltakelse.

De ulike ritene som alle religioner gjennomfører er jo der for å bekrefte og konsolidere tro- de er ikke ment som koselige underholdningsinnslag, og de er ikke der for å lære barn om religiøst mangfold.

"Det er jo tradisjon - vi bor i et kristent land!"

Tradisjon er noe som endrer seg over tid, og som vi underveis må ta stilling til.  Barnehagene har en rammeplan, og skolene en læreplan å forholde seg til.

I læreplanens overordnede del finner vi et verdigrunnlag som den norske skolen skal styre etter. Der er identitet, demokrati, kulturelt mangfold og kritisk tenkning noen av søylene som undervisningen skal rette seg etter.

Det er veldig vanskelig å se at en ukritisk felles deltakelse i forkynnende virksomhet passer inn i dette verdigrunnlaget. Hvis det er veldig viktig for noen foreldre at barna deltar i gudstjeneste før jul så finnes det mange anledninger til dette i regi av Den norske kirke.

Hva gjelder vår kristne og humanistiske kulturarv, så henviser vi til menneskerettighetene og vårt eget lovverk som skal sikre religionsfrihet og verge mot diskriminering. Det er ingen andre trossamfunn som kan regne det som selvsagt at deres ritualer skal innlemmes i barnehage- og skolehverdagen.

"Hvis dere ikke vil at barnet skal dit, så er det jo bare å holde det hjemme eller delta på alternativt opplegg".

Barnehagen og skolen skal være et inkluderende fellesskap der alle barn skal kunne oppleve, lære og sosialiseres. Når man legger slike arrangementer for en majoritet inn i hverdagen oppleves det som et utenforskap for de barna som "ikke får være med".

På hvilken måte er dette greit i et pedagogisk og sosialt perspektiv?

Når det gjelder alternative opplegg så opplever vi at dette er noe Alta kommune lager ad hoc-ordninger på når foreldre tar det opp. Det holder ikke mål. Løsningen er ofte å bli igjen alene eller med få andre barn samtidig som resten av vennene er et annet sted.

Hva slags tankeprosesser setter det i gang hos barn? Dette blir et utenforskap som vi ikke synes noe om.

Et likeverdig alternativ opplegg ville være noe som er planlagt godt i forkant, og som virker spennende og engasjerende. I tillegg bør begge opplegg presenteres i god tid i forkant for foreldre og barn slik at man kan melde seg på i stedet for å være outsiderne som melder seg av.

Vi er ateister, men vi respekterer de som tror - og vi mener at vi alle blir bedre samfunnsborgere hvis vi lærer om ulike trosretninger.

Vi ønsker heller ikke å påtvinge våre barn noe spesielt livssyn - det kan de få utforske og velge selv når de blir store nok til å reflektere over hva det betyr. Når barnehagen og skolen legger inn religiøse ritualer i hverdagen og årshjulet så tvinger det seg derimot fram mange samtaler med barna som vi gjerne skulle fått styre mer selv.

For andre foreldre og barn kan dette være enda mer utfordrende. Norge anno 2021 er et land med mange ulike kulturelle og religiøse preferanser.

Når skal Alta kommune ta dette på alvor? Er turen ned i Nordlyskatedralen så viktig at man må overkjøre viktige prinsipper om barns rett til å velge selv og å få lære om i stedet for å bli del av religiøs forkynning?

Vi har i tidligere år valgt å la våre barn være med på gudstjenesten for å slippe å være den som var annerledes. Vi snakket litt om hva en gudstjeneste var på forhånd. En av oss deltok også for å observere. Konklusjonen er: hvis man ser forbi det trivelige som ligger i å møtes og glede seg over jula, så er hele seremonien en gudstjeneste. Og det er hele poenget.

Einar Leinonen

Mette Harr Meedby