Alle gode krefter må på offensiven for å skaffe nok helsepersonell til Finnmark i årene som kommer. Da må man kanskje tenke utenfor boksen, enten det er forberedende kursing lokalt eller kreative løsninger for å rekruttere flere varme hender.

Regjeringen ga denne uka beskjed om at de vil øke kapasiteten – og ber utdanningsinstitusjonene øke opptaket med 500 nye sykepleierplasser.

Vi har lenge vandret i flokk mot en gedigen krise, som nå forsterkes og tydeliggjøres av covid-19. Vi har latt oss forundre over at fagfolk og politikere bruker sykehuskapasiteten som selve måltallet på om bekjempelsen er god, samtidig som man gjør minimalt for rekruttering, kompetanse, modernisering av utstyr, eller styrker de sengepostene som skal dempe eller forebygge en krise.

De kortsiktige tiltakene er vel og bra, men bruken av pensjonister i førstelinje eller nasjonale strakstiltak gir ingen strukturell bedring på lengre sikt.

Det er heller ikke sikkert at det gir nødvendig boost, for å bruke vaksinespråket, at man gjør det man alltid har gjort i forbindelse med rekruttering.

Vi synes det er prisverdig at kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ser på dette som en felles utfordring. I altfor stor grad har man sitter på hver sin tue i stedet for å innfri intensjonen i samhandlingsreformen, som vi i utgangspunktet mener var en god ide. Det viser seg gang på gang at det skorter på samhandling mellom ledd i forvaltning og ansvar.

Når man i Alta mener det er et stort mysterium at desentralisert sykepleierutdanningen fortoner seg som et pliktløp i høyere utdanning, handler det om både prekært behov og litt halvhjertet evne til å utnytte det faktum at Alta har både ung befolkning og er et skolesenter.

Da sykepleierutdanningen i Alta ble lansert var det ekstrem interesse, men en utdanning som går etter rykk og napp-metoden blir stusselig når alternativet er å bli ingeniører, økonomer og lærere på omtrent samme normerte tid.

UiT må først og fremst være opptatt av å innfri behovet til det samfunnet de betjener. Når det strammer seg til, må viktige funksjoner i offentlig sektor være en prioritet. Det blir i beste fall paradoksalt at en by med vekst og ung befolkning ikke utnyttes for alt det er verdt for å sikre kompetanse i en så viktig del av det offentlige samfunnsmaskineriet.

Det blir direkte opplagt med tanke på at Klinikk Alta ble etablert i Alta, parallelt med at absolutt ingenting skulle tilsi at kommunehelsetjenesten hadde mindre behov i vekstby nummer 1 i nord. I stedet har man også her måttet ty til svindyre vikarpooler for å få dette til å gå rundt.

Med eller uten pandemien, snakker vi om et varslet vakuum. Selv etter at politikerne ba om ekstra ressurser øremerket for sykepleierutdanning i Alta, har man fortsatt med stafettetapper mellom alternative steder.

Det gjør at forutsigbarheten blir dårlig for de unge, som kanskje ønsker å etablere seg på hjemstedet. Det er ikke sånn at vi MÅ sende unge mennesker ut i verden, hvis de vil utdanne seg og etablere seg i Finnmark.

I lys av den siste tids utvikling må man naturligvis jobbe hardt videre for å øke statusen og her må de lønnsmessige vilkårene være en del av bildet. I krisetider kan også andre incentiver være aktuelle. Myndighetene kan ikke sitte stilltiende å se på at mangelen på eksempelvis lærere og helsepersonell tårner seg opp