Vadsøordfører Wenche Pedersen sier at vi må få fakta på bordet i energipolitikken. Dette er det vi i Motvind Nord-Vuostebiegga Davvin og Folkeaksjonen mot Davvi lenge har etterlyst og i særdeleshet fra Arbeiderparti-politikere her i Øst-Finnmark. Foreløpig ser det ut til at de fleste av disse er rammet av vindkraft-,hydrogen, ammoniakk og 420 kV-virus.
Motvind og våre samarbeidspartnere, som for øvrig er organisasjoner og personer med solid kompetanse når det gjelder naturvern, samfunnsliv og energipolitikk. Vi har for lenge siden analysert både samfunnsutvikling og energibehov både nå og i fremtiden.
De fakta vi kommer frem til, setter vi i sammenheng med norsk energipolitikk slik den fremstår i dag med de negative konsekvenser det har fått for mange strømkunder. Dessverre fikk vi rett når det gjaldt utenlandskabler og tilknytninga til ACER.
Vi sitter nå med fasiten og det bør være en tankevekker for en sosialdemokratisk ordfører at det som har vært det norske folks eiendom, vannkrafta, selges på full fart ut av landet via utenlandskablene. Etterspørselen sender norske strømpriser til himmels, spesielt i de områder hvor kablene er knyttet til sentralnettet.
Selv når for eksempel Tyskland er selvforsynt med egen energiproduksjon, krever de å få tilførsel av vannkraft gjennom kablene fra Norge. Med andre ord: Norske vannmagasin tappes for at Tyskland skal kunne videreselge energi til andre land.
Dersom dette er noe Wenche Pedersen innestår for, bør hun forklare det til befolkning. Hvilke fakta som hun på beroper seg å ha er blant annet hydrogen og ammoniakkproduksjon i Berlevåg. Dette markedsføres som et banebrytende prosjekt. For oss andre som sitter med rimelig god kompetanse i fysikk og kjemi, kan styre vår entusiasme for prosjektet i Berlevåg.
Wenche Pedersen har prøvd å markedsføre dette som et grønt prosjekt, men i virkeligheten vil resultatet bli det motsatte: Økt forbruk med dertil økte utslipp av klimagasser og tap av naturmangfold som våre etterkommere skal leve av i fremtiden.
Hele prosjektet er så langt finansiert med offentlige tilskudd og et ukjent beløp er gått ut av kassa til Varanger Kraft. For oss som betrakter prosjektet fra utsiden, lure vi på hvem som skal kjøpe Hydrogenet og ammoniakken fra Berlevåg?
I vanlig sunn forretningsdrift pleier en å skaffe seg kunder før en går til investeringer. I så måte vil det være på sin plass at offentligheta får vite hvor stort kundegrunnlaget for hydrogenfabrikken er. Har ordfører Wenche Pedersen tenkt på at vi her snakker om et risikofylt industriprosjekt hvor mulighetene for tap fullt ut er til stedet? Regninga her vil vel da komme på bordet til strømkundene.
Vi er alle enige om at vi skal videreutvikle vårt næringsliv og våre samfunn, men er det en betingelse at vi må ha ei overdimensjonert kraftlinje som også er svindyr?
Før krigen i Ukraina brøt ut, var linja kalkulert til 1,7 milliarder kroner. Med prisstigning er vi sikkert passert 2 milliarder.
Vi vet det finnes mer rimelige og kostnadsbesparende alternativer som sikrer både forsyningssikkerhet og de behov eksisterende næringsliv har. Dette tilsier at vi ikke har behov for ei 420 kV linje, ei linje som til overmål skal driftes som ei 132 kV linje. Dette er spenninga som går på de to linjene som går fra Adamsfjord til Varangerbotn.
I stedet for å bruke en masse unødvendig offentlige investeringer på ei linje som er overdimensjonert, bør vi gå for de rimelige alternativene før vi bruker 2 milliarder på ei overdimensjonert kraftlinje. Her vil ei 132 kV linje Lakselv-Adamsfjord løse behovet i overskuelig fremtid. Den sikrer både forsyning og gir og rom for nyetableringer.
En annen god og velbegrunnet grunn til å ikke bygge den linja er at den vil koble oss sammen med det norske sentralnettet. Dermed blir vi også en del av det europeiske energimarkedet med de energipriser som er i Europa. Å tro noe annet er utopi. Utenlandskablene viser at lovnadene om marginale prispåslag fra styrende myndigheter ikke holdt. Dette vil heller ikke skjerme oss her i nord fra Europeiske priser.
Vi har mange mindre energikrevende muligheter til å skape både velstand og verdiskapning i Finnmark, men da må en se at det er andre muligheter enn troen på at industri skal komme som en quick fix. Den tiden er nok forbi, med mindre man tar inn over seg at i havet utenfor kysten svømmer en ressurs som med fornuftig forvaltning vil vare i evigheten. Da bør en i det minste øke verdiskapninga på hav og land med fiskerinæringa før en gjør unødvendige naturinngrep.