Verdensledere i USA, Kina, Nord-Korea og Russland er sørgelige eksempler på statsledere som verden burde vært spart for. Tidligere ledere som Stalin, Lenin, Mao, Pol Pot, Hitler, Amin og en rekke andre despoter, diktatorer og tyranner har skaffet seg posisjoner som har ført til tragedier for millioner av uskyldige mennesker.

I Russland er det propaganda og terror som fører fram til den kandidaten du kan «velge mellom», mens det i USA er pengemakten og økonomisk hestehandel som avgjør kandidatvalget.

Norge kan i liten grad påvirke valg metoder og politiske styringssystemer i andre land, men vi har rett og plikt til å foreta nødvendige endringer i eget land. Det kan kanskje inspirere andre til å følge etter.

Vi har likestilling mellom kjønnene, 0-toleranse for mobbing og rasisme, tale og trykkefrihet, fornuftig stemmerettsordninger, og mange samfunnssystemer med gode intensjoner. Vi har politikorps, lovverk og rettsvesen som stort sett har befolkningens tillit.

Våre politikere og ledere i Norge har dermed de nødvendige redskap for å utvikle et velfungerende, rettferdig demokratisk samfunn. Det er vårt parti- og nominasjonssystem som skaper problemer.

Våre politikere framstår som partienes tjenere og ikke som representanter for de som har valgt dem inn på stortinget. Dagens økende misnøye, viser at våre ledere og politikere ikke har befolkningens tillit.

Det er et alvorlig samfunnsproblem, men ikke et eneste politisk parti våger å erkjenne problemet, kartlegge årsaken og ta opp kampen mot politikerforakten. Det sier noe om partienes grenseløse arroganse.

Det må være noe fundamentalt galt med måten vi velger våre ledere og politikere på, når vi ender opp med politikere som velgerne ikke har tillit til, og som klarer å skape økonomisk krise og svekket kjøpekraft i land med velutdannet befolkning og enorme naturressurser.

Har vi for mange partier som kjemper for sine særinteresser, og glemmer grunnleggende målsetninger om livskvalitet, forutsigbarhet, stabile energipriser, rettferdighet, og det norske samfunnets interesser, som er politikernes overordnede oppgaver.

Vi trenger nominasjonsprosesser som stille krav til kandidatene, slik at vi får mulighet til å velge politikere som har nødvendig kompetanse, og de grunnleggende etiske og moralske samfunnsholdningene som er nødvendig. De må ha livserfaring og handlekraft, og de må ha vilje og evne til å lytte til befolkningen, samarbeide med sine politiske kolleger, og ha en felles målsetning om å finne gode løsninger som gir øket livskvalitet og rettferdighet.

Unge og uerfarne representanter, uten livserfaring, blir totalt avhengig av byråkratene og akademikere, og deres teoretiske rådgivning. De har ikke forutsetninger for å bestille tall og fakta som kan gi et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Byråkratiet plukker ut selektivt utvalgt informasjon som preges av deres egne meninger og politiske holdninger. De blir dermed en udemokratisk maktfaktor.

Politikernes moralske standard avsløres daglig i våre medier. Medienes maktelite har overtatt mye av samfunnsstyringen, ved hjelp av meningsmanipulasjon og konstruerte, samfunnsvedtatte sannheter. Disse politiske aktørene er ikke valgt av folket.

Vikingene la stor vekt på rettferdighet og ryddige demokratiske prosesser. De opprettet et av verdens første demokratier der befolkningens påvirkningsmulighet var mer reell enn i dag.

Tidligere var det de som viste handlekraft i lokalmiljøene, og hadde mot og lederegenskaper, som ble valgt inn på stortinget. Personer som tenker nytt, ser sannheten, og våger å si det de mener, har en vanskelig vei til politiske posisjoner med dagens parti- og nominasjons ordninger.

Dagens politikerforakt har mange årsaker.

Befolkningen føler ikke at de har reelle påvirkningsmuligheter, og kommunikasjonen mellom befolkningen og politikerne er elendig i alle partier. De føler seg ikke inkludert i et levende demokrati!

Utbyggingen av sykehus i Finnmark ble gjort uten utredinger. Politikerne valgte å pleie sine bekjentskaper, og LO kan kjøpe sine tjenester hos AP, uten at det kalles korrupsjon.

Grunnloven og menneskerettighetene har strenge krav for å hindre rasisme, men Norge praktiserer etnisk forskjellsbehandling av samene uten at det medfører reaksjoner. Hva gjør dette med rettsoppfatningen til landets innbyggere?

Tidligere ble mediene styrt av redaktører etter strenge moralske og presseetiske tradisjoner. De stilte strenge krav til sine medarbeidere og instruerte dem om medienes grunnleggende samfunnsoppgaver og ansvarsområder.

Nå er mediene eierstyrte markedsføringsorganer som pleier eiernes interesser og målsetninger. De store har gått foran og fulgt internasjonale trender, der feilinformasjon blir akseptert så lenge det tjener eiernes interesser. Våre politikere aksepterer dette, selv om de vet at sannheten er bærebjelken i et velfungerende samfunn.

0-toleransen for mobbing kan ikke håndheves så lenge elever og lærerne fortsetter å mobbe hverandre uten at det får konsekvenser. Rektorene må pålegges ansvar, og «verktøy», som gjør det mulig å stoppe mobbekulturen. Mobbing ødelegger livet for mange, og fører til tragedier, redusert trivsel og dårlig arbeidsmiljø på skoler og arbeidsplasser.

Likheten for loven blir umulig i et land hvor man er avhengig av advokater for å ivareta sine interesser. De rike bruker finurlige advokater og vinner fram, mens de fattige gir opp og må aksepterer åpenbar urettferdighet.

Er lover og regelverk tydelig nok, når man kan tape på alle punkter i en rettsinstans og vinne på samtlige punkter i en annen, uten at det er kommet fram nye momenter i saken? Advokatene spiller på følelser, og dommerne lar seg manipulere.

Rettferdige dommer er avhengig av dommernes vurderingsevne. Vurderingsevnen må evalueres, slik at alvorlige feil gir konsekvenser for dommerne.

Politikere og styremedlemmer må ansvarliggjøres, slik at de følger opp det ansvaret de er pålagt og betalt for.

Folkeavstemming er det nærmeste vi kommer demokratiske avgjørelser, men under sammenslåings- og delingsprosesser av våre fylker ble det gjennomført illusoriske avstemminger som brøt det meste av reglene for slike prosesser, uten at de ansvarlige reagerte. Politikere i Finnmark saboterte i tillegg demokratiske avgjørelser, uten at det fikk konsekvenser.

Man oppnår aldri ansvarlighet uten at  feil som gjøres fører til konsekvenser!

Bjørn S. Odden