Og når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.
Mange går fremdeles til gudstjeneste i desember, særlig julaften. Og konserter fyller kirkene i før jul. Folk betaler gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene, og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss. Vi minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene.
Desember er noe mer. Borgerne setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommens jul, minnene, tradisjonen og alle forventningene. Desember gir oss lov til å være religiøse.
Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet stadig er like aktuelt. Og kirkens oppgave må ikke være å gi oss dårlig samvittighet, men håp og fremtidstro.
Tusener ønsker også i år å høre juleevangeliet slik Lukas formidler det og vil lytte til eller synge med i «Deilig er jorden.» Den er på mange måter en protestsalme. B S Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen. Men det er ikke bare en protestsalme! For salmen er også fylt av drømmer om en en annen tid som vi alle lengter etter.
Men Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. Alle eier jula! Hvis vi ikke slår fast det, blir vi fort moraliserende. Og det er ikke dårlig samvittighet vi ønsker oss i desember, men god stemning! Kanskje kan kirken hjelpe oss til det i en mørk desember preget av pandemi og miljøkrise?
Knut Sand Bakken
Vikarprest