Hvis folketallet i nord fortsetter sitt svalestup inn i dette tiåret, er det god grunn til å forvente en ny strukturdebatt. Da ligger det an til reprise om kommunene.

Det må nemlig finnes en klar smerteterskel for hvor langt fødselstallene kan skrumpe inn, uten at forgubbingen får konsekvenser for hvilket servicetilbud som er gangbart eller lovmessig mulig å tilby befolkningen.

Det aller beste vil naturligvis være at kommunene selv finner fornuftsekteskap underveis, basert på behovet for gode tjenester, men vi kan ikke se bort fra det blir flere runder med opphetede diskusjoner. Nok en gang.

I forrige runde var det kun Kvalsund og Hammerfest som fant sammen, til tross for ekstremt magre tall og skremmende utsikter flere steder i Finnmark. Første kvartal var riktignok ikke beksvart for flere småkommuner, men vi har dessverre en mistanke om at resten av året vil tegne seg annerledes. I hele landsdelen.

Det er viktig å få med seg at ingen av de store tettstedene eller byene er avskåret fra en alarmerende utvikling, så vi skal være forsiktig med å konstruere ett “vi og dem”.

Saken er at vi er gjensidig avhengig av hverandre og at eksempelvis Alta er prisgitt en langsiktig positiv utvikling for omlandet, enten det er i nye Finnmark eller i nye Troms.

Forsøket på sammenslåing helt vest i Finnmark gikk heller smått da kommunereformen var oppe til behandling. Både Loppa og Kvænangen takket pent nei, men har i stedet fått førstehjelp fra storebror til å forvalte en rekke tjenester, for eksempel barnevern.

Inntil et visst nivå er det mulig med desentralisert surstofftilførsel, men i bunn og grunn må vi være opptatt av at innbyggerne har trygge og gode rammebetingelser hele året.

Noen vil sikkert mene det handler om å piske opp stemningen når en rekke Høyre-politikere allerede har  loddet stemningen. For eksempel Jo Inge Hesjevik som mener Alta utmerket godt kan fikse regionale tjenester uten tre forvaltningsledd. Det er en kjent melodi.

Loppa Høyre og Kvænangen Høyre har allerede resepten for sammenslåing klar. Riktignok peker de i ulike retninger når de skal velge storebror i henholdsvis Alta og Nordreisa, men hovedpoenget må være å finne modeller som gjør at innbyggerne er sikret basale tjenester der de er.

I Finnmark må vi være på tilbudssiden og slåss for våre innbyggere, men utfordringen er også nasjonal. I hvor stor grad kan man betrakte Finnmark som et reservat unntatt fra vekstimpulser, og er det sunt at et NATO-land består av ødemark i øst. Tallene for Nord-Varanger er såpass skremmende, at det vil være helt avgjørende at Norge foretar seg noe for å snu en trend som i realiteten er global.