Noen dager før Samefolkets dag og et par måneder før framlegget av Sannhets – og forsoningskommisjonens rapport, kunne det være greit med et lite forvarsel om at urett ikke forsvinner med et pennestrøk.

Kommisjonens leder og  KrF-veteran Dagfinn Høybråten har politisk spissfingerfølelse og sendte opp en prøveballong før helga. I en artikkel i VG kunne han konstatere at fornorskningen fortsatt er en del av hverdagen som kaster skygger, selv om det har vært mange forsonende endringer, kanskje spesielt etter Alta-saken.

Høybråten gjorde effektive grep for å slukke det nasjonale røyksuget for noen år siden, men har en nokså kompleks og krevende materie under finpussing fram mot 1. juni.

Høybråten hevder i artikkelen at det mangler en kollektiv forståelse i samfunnet om hva samene, kvenene og skogfinnene i Norge har vært utsatt for. Det må også sies å være årsaken til at Sannhets- og forsoningskommisjonen fikk oppdraget fra Stortinget, med mandat om faktainnhenting, kartlegging av konsekvenser av fornorskningen og bidrag til å stake ut veien videre. Blant annet i form av konkrete tiltak.

Uten håndfaste tiltak, blir det så som så med forsoningen, så det er åpenbart at et slikt arbeid skaper forventninger. Blant de områdene som må sies å være ganske så prekær, er utviklingen til språkene. Kvensk er marginalisert, men det er også nordsamisk.

Både bruk og opplæring krever enda mer fokus i årene som kommer, selv om vi akkurat på en festdag vil se en kulturell oppblomstring. Det skal man ta med seg, enten det er 6. februar eller kvenfolkets dag 16. mars.

En samisk bølge av filmproduksjoner bidrar sterkt til stolthet og selvfølelse. Spørsmålet er imidlertid om historie og forsoning er nok til å skape den plattformen som trengs for å bevare språk, kultur og næring. En kommisjon kan ikke løse problemene alene, heller ikke det faktum at det i Finnmark er politiske spenninger rundt både rettsforhold og ressursbruk.

Vi synes det er prisverdig at sametingspresident Silje Karine Muotka benyttet nyttårstalen til å betone situasjonen til kystsamene, Mange mistet både språk og kultur og har følt seg fremmedgjort.

Ett av grepene vi mener har vært fornuftig, er at kommisjonen parallelt med innsamling av tilgjengelig dokumentasjon i historie, utredninger, litteratur og andre kilder, har brukt tid og krefter på å møte mennesker med ulike historier, både gjennom folkemøter og stående invitasjon til å sende inn sine erfaringer.

Det blir viktig at kommisjonen klarer å få fram mangfoldet i historiene, fra hele landet. I langstrakte Finnmark er det alene stor bredde i hvordan folk har opplevd fornorskningen, så det er viktig at alle grupper blir hørt og sett.

I mellomtiden tror vi det er viktig å feire egen kultur og pleie stolthet, for eksempel på 6. februar. I løpet av 30 år har man klart å bygge opp en dag med god oppslutning – og vitaliseringen av egne røtter og identitet gir mange ny mening i hverdagen.

Gratulerer med dagen!