Det er omsider bestemt at Finnmark skal få sitt eget Statens barnehus. Det er veldig bra for de barn og særskilte grupper som har rett til slike tilrettelagte avhør/undersøkelser og er bosatt i Finnmark. I mandatet for Statens barnehus i Norge framgår det to bærende rettslige prinsipper; 1) hensynet til barnets beste og 2) rettsikkerhet for de involverte. I denne kronikken argumenterer jeg for at ved etablering og lokalisering av barnehus i Finnmark, må disse rettslige prinsippene være det styrende for arbeidet. Prinsippene får direkte konsekvens for hvilken organisering barnehuset i Finnmark skal ha og ikke minst hvor Statens barnehus skal lokaliseres. Det barnefaglige forsvarlige vil være å lokalisere Statens barnehus i Finnmark til både Alta og Kirkenes.
Ordningen med barnehus ble etablert for å bedre ivareta særlig barn og unge under 16 år og voksne med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse (særlig sårbare), som er mistenkt utsatt for vold eller seksuelle overgrep og hvor saken er anmeldt til politiet. På barnehus gjennomføres tilrettelagte avhør og helse- og sosialfaglige undersøkelser av fagfolk med barnefaglig kompetanse. Det var dermed en styrking av rettssikkerheten til særlig utsatte grupper i alvorlige saker, som var årsaken til etableringen av disse tverrfaglig sammensatte kompetanseenhetene i Norge. Rettsikkerheten sikres ved å blant annet ha tilgang til høy og stabil faglig kompetanse. I Finnmark kan dette være en utfordring for flere kommuner. Et barnehus kan bare lokaliseres der vi med sikkerhet kan sørge for å tilby barna høy og stabil tverrfaglig sammensatt og spesialisert kompetanse, herunder også samisktalende fagfolk.
Justisdepartementet ga i mars 2022 Politidirektoratet oppdrag om å etablere et Statens barnehus i det samiske kjerneområdet for å «sikre at samiske barn utsatt for vold- og overgrep får et tilbud tilpasset eget språk og kultur». Det er Finnmark politidistrikt som har ansvaret for etableringen.
I juni 2022 ble det presisert fra Politidirektoratet til Finnmark politidistrikt at etableringen av barnehus i Finnmark skal «inkludere tilbud til alle barn og særlig sårbare voksne bosatt i Finnmark, uavhengig av urfolkstilknytning». Det skal med andre ord etableres et fullverdig barnehustilbud i Finnmark i tråd med mandatet til Statens barnehus, også for ikke-samiske barn/sårbare voksne. Både norske, kvenske, men også barn/sårbare voksne som har andre språk og som mistenkes utsatt for vold eller seksuelle overgrep, har rett til bistand fra barnehuset. Tilbudet som etableres skal altså være for alle.
I dag dekkes tilbud for befolkningen i Finnmark av Statens barnehus i Tromsø, med underavdeling i Kirkenes. Statens barnehus i Tromsø har over mange år gjort en betydningsfull innsats ovenfor barn og særlig sårbare voksne som avhøres som fornærmet eller vitne i volds- og overgrepssaker (som en av flere sentrale oppgaver barnehusene har). Årsrapporten (2020) fra Statens barnehus i Norge viser faktisk at Statens barnehus i Tromsø/Kirkenes for Troms og Finnmark, er det barnehuset i landet som gjennomfører flest tilrettelagte avhør pr. 1000 innbygger.
Ved etableringen av barnehus-avdeling i Kirkenes i 2018 ble det anlagt en praksis hvor barn bosatt i Øst-Finnmark fikk avhør/undersøkelser ved avdelingen i Kirkenes og barn bosatt i Vest-Finnmark, reiste til Tromsø og fikk avhør og oppfølging der. Tall fra Statens barnehus i Tromsø viser at fordelingen mellom Tromsø og Kirkenes-avdelingen var følgende for sakene i Finnmark: I 2018 ble det i gjennomført 134 tilrettelagte avhør tilknyttet Finnmark Politidistrikt. 32 av disse avhørene ble gjort i Kirkenes og resterende 102 i Tromsø. I 2019 ble det gjennomført 140 avhør tilknyttet Finnmark Politidistrikt, hvorav 48 i Kirkenes, resten i Tromsø. I 2020 var antall avhør for Finnmark 117, og da ble 49 av dem gjennomført ved avdelingen i Kirkenes og 68 i Tromsø. Det vil si at et stort flertall av barn i Finnmark som ble avhørt på barnehus, gjorde dette i Tromsø, selv etter etableringen av avdeling i Kirkenes. Hovedforklaringen til denne praksisen har vært lang reisevei og ønske om å redusere belastingen for de barn bosatt i Vest-Finnmark som gjennomfører slike avhør. Praksisen er med andre ord faglig vurdert til å være til barnets beste.
Hvorfor har dette relevans til etablering og lokalisering av et selvstendig barnehus i Finnmark?
Lang reisevei var også politimester Ellen Kathrine Hætta sitt hovedargument da hun skrev kronikk om dette våren 2022 og argumenterte med at Finnmark måtte få sitt eget barnehus. Hun skrev blant annet at «Ingen med forstanden i behold ville foreslå å frakte barna fra Trondheim til Kristiansand for å bli avhørt i et barnehus. Slik er situasjonen for finnmarksbarna, satt i et sørnorsk perspektiv». Når det nå skal etableres et barnehus i Finnmark, er selvsagt byen dette skal etableres i av stor betydning. Vi som samfunn må stelle oss slik at vi etablerer et barnehus i Finnmark der flest mulig barn, enten får ingen reisevei eller kortest mulig reisevei.
Politimester Ellen Kathrine Hætta argumenterte i sin kronikk for et ambulerende barnehus. Barnehuset i Tromsø har prøvd ut en slik modell i en del saker og fraråder dette sterkt. Leder på barnehuset i Tromsø, Are Evang skriver (i kronikk til Politiforum, 22. februar 2022) at «det fører til at avhørene av barn blir gjennomført på de voksnes, ikke på barnas premisser». Konsekvensene er at avhørene ofte blir i improviserte lokaler og i omgivelser som ikke er tilpasset barnas behov for trygghet. Evalueringen av Statens barnehus i Norge viser også at barnehuslederne «frykter og til dels opplever at det å tilrettelegge for barnevennlige avhørslokaler på politistasjoner fører til økt press på å ta avhør lokalt og på at barnehusansatte reiser ut til politistasjonene» (Bakketeig, Stefansen, Andersen & Gundersen, 2021 s. 99). Slik kan vi ikke ha det i Finnmark. Det framgår klart av forskningsrapporten at et barnevennlig avhørsrom på en politistasjon ikke tilfredsstiller kravene barnehus må ha. Det innebærer at forslaget om ambulerende løsning for barnehus i Finnmark, må legges bort. Et ambulerende barnehus i Finnmark er ikke til barnets beste og kan svekke rettssikkerheten. I det videre, må vi forutsette og forvente at synspunkter fra fagfolk med omfattende erfaring fra dette feltet – vektlegges betydelig.
Ved etablering av barnehus i Finnmark er også et relevant spørsmål hvor er samisk kjerneområde, slik Justisdepartementet har formulert seg. Er det i den kommunen det bor flest samiske barn? Eller er det f.eks. Kautokeino, Karasjok eller Tana? I så fall, hvor mange barnehus-saker har hver av disse og andre kommuner i Finnmark hatt de siste årene? Jeg har etterspurt statistikk over antall saker fordelt på kommuner fra Statens Barnehus i Tromsø, men fordi antallet slike saker i flere av Finnmarkskommunene er så få, kan de av personvernhensyn ikke offentliggjøre denne statistikken.
Antallet saker i hver kommune har åpenbart relevans for lokalisering og må legges til grunn når Statens barnehus skal etableres i Finnmark. En indikasjon gir imidlertid tidligere publiserte årsrapporter fra Barnehuset i Tromsø, hvor slike data faktisk ble offentlig publisert. I 2016 og 2015 hadde Kautokeino henholdsvis 2 og 3 saker, mens Karasjok hadde 3 og 1 disse to årene. Tana hadde 4 saker i 2016 og 4 i 2015. Når antallet saker er så vidt få i disse kommunene, må det stilles spørsmål om det er til barnets beste å lokalisere et Statens barnehus i kommuner i Finnmark der det nesten ikke er noen slike saker. Konsekvensen er jo at nær alle barn får en usedvanlig lang reisevei. Det vil heller ikke være til disse barnas beste og vil i stedet utgjøre en forverring av tilbudet for barn i Finnmark, enn det tilbudet som er i dag. Dette vet både Politidirektoratet og Finnmark Politidistrikt godt. Det vil i så fall bety at nær alle som avhøres som fornærmet eller vitne i volds- og overgrepssaker i Finnmark vil måtte reise med bil, de fleste i mange timer, fordi det ikke er flyplasser i noen av disse tre eksempel-kommunene.
De tre kommunene med flest saker, jf. tidligere årsrapporter (2016 og 2015) fra barnehuset i Tromsø, følger ikke uventet folketallet i kommunene. Dette er Alta, Hammerfest og Sør-Varanger. En lokalisering av Statens barnehus i Finnmark må nødvendigvis forholde seg til et slikt faktum. Alta har klart den største andelen samisktalende befolkning og det er dette som må vektlegges i vurderingen. Alta har i tillegg den fordel at kommunen klarer å tiltrekke seg svært høy og stabil fagkompetanse. Alta vil også være fast rettssted for Hålogaland lagmannsrett i Finnmark om Domstolsadministrasjonen får det slik de ønsker. I tillegg er det forholdsvis sjelden stengte vinterveier til indre Finnmark fra Alta.
De store avstandene i Finnmark gjør at det antakelig vil være nødvendig å ha to lokasjoner barnehus i Finnmark, ett i Kirkenes og ett i Alta. Flere av Statens barnehus i Norge har etablert slike underavdelinger i sine fylker og det må da forventes at Finnmark med sine store avstander skal kunne gjøre tilsvarende. En av de fremste oppgavene barnehusene har er å redusere totalbelastningen for barn og voksne psykisk utviklingshemmede som følges opp i forbindelse med mistanke om ulike typer overgrep. Barn/sårbare voksne følges også opp over tid av de ansatte på Statens barnehus, hvor de kartlegger og avklarer behov for videre oppfølging og behandling. Barna må dermed ofte reise flere ganger til Statens barnehus i forbindelse med saken. Å redusere reisevei for flest mulig, i den grad det går, må være en del av dette bildet.
I den nasjonale evalueringen av barnehus i Norge beskrives fortellinger hvor «barna måtte dra dagen før avhøret og overnatte på hotell – gjerne med en følgeperson de ikke kjente godt – og noen ganger måtte nok en overnatting til før de var hjemme igjen på grunn av avstand og værforhold». Bakketeig et al. (2021, s. 99) konstaterer deretter at «Det er åpenbart at slike situasjoner bærer lite preg av barnevennlige rettsprosesser og kan vanskelig sies å være til barnets beste». Jeg slutter meg helt til denne vurderingen, og på bakgrunn av det overstående, anbefales Finnmark politidistrikt å etablere Statens barnehus i Alta og i Kirkenes.
Evelyn Eriksen
Førsteamanuensis pedagogikk,
UiT Norges arktiske universitet