Som tidligere kommuneoverlege fikk jeg gleden av å arbeide tett sammen med den daværende kommuneingeniøren i Alta. Arne var både høyt respektert av sine ansatte og godt likt av befolkningen.
Likevel vakte det harme når vannet uteble eller kloakken gikk tett. Arne ble da raskt skyteskive for folks alminnelige vrede, selv om dette i liten grad syntes å påvirke hans gode humør eller pågangsmot. På nært hold kunne jeg registrere at hissige telefoner ble besvart på sindig vis, og at det var kort vei til handling for utfordringer som sto i kø.
Etter et særlig aggressivt leserinnlegg i lokalavisen om utidig kommunalt gravearbeid i nærområdet til brevskriveren ga Arne gode råd for koleriske utbrudd: Når han nådde hjemmet etter en særlig stri tørn på jobb satte Arne seg godt tilbake i lenestolen. Til tonene fra «Drømmen om Elin» opplevde han hvordan kropp og sjel falt til ro og alle tunge tanker måtte vike. Slik gjorde kommuneingeniøren seg også klar til å komme all misnøye i møte neste dag.
Tidligere sykehusdirektør Knut Schrøder ved Universitetssykehuset i Nord-Norge kunne tillatte seg å sette opp en plakat ved sykehusets hovedinngang om at ansatte som gikk tidlig fikk holde godt til høyre så ansatte som kom sent kunne passere uhindret. Hans uhøytidelige hentydning til at det fantes en arbeidstid som burde overholdes bidro til at de fleste kom og gikk når de skulle. I dag hadde slike oppslag vært en sak for helseforetakets styre, som ledd i en mulig oppsigelse.
De beste lederne jeg har hatt har vært mennesker av begge kjønn med romslighet, humor og varme, som har sett sine ansatte som individer, og sine klienter som sine nærmeste oppdragsgivere. Så lenge lederne har hatt dette for øyet har de gjerne sluppet unna med det meste, inkludert lytting til «Drømmen om Elin» eller plakater om uhindret passasje ved utgangsdøren.
For noe tid siden hadde vi snekkere hjemme hos oss. En av dem var uheldig og skadet hånden. Det påfølgende sykefraværet gjorde at vår snekker hadde store utestående beløp fra Nav, som det skulle ta ham to og en halv måned å få utbetalt. I påvente av utbetalingene måtte snekkeren tømme sparekontoen for oppsparte midler. Da pengene endelig dukket opp var det uten renter for den sene responsen.
Snekkeren fortalte om telefoner til navnløse personer hos Nav på ukjente adresser. Felles for dem alle var at de var høflige og korrekte, men at de ikke kunne hjelpe. Når utbetalingen ikke kom den ene måneden fikk vår snekker beskjed om å vente til den neste. Hvem som kunne gjøre noe var det ikke mulig å gi noe svar på. Stemmen uten ansikt fortalte at hva saksbehandler het og hvor vedkommende var ikke var noe hun hadde opplysninger om.
Stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski (SV) oppdaget i september i år at hun hadde fått inn noen titusen talls kroner på kontoen som ikke var hennes. Det viste seg at utbetalingen var fra Nav. I et TV2-oppslag 26/10 skriver Kaski: «Jeg kontakter umiddelbart Nav og gir beskjed om feilutbetalingen og spør hvordan jeg kan betale tilbake. Jeg vil ha det gjort så fort som mulig, for man vil helst ikke ha penger man ikke skal ha på konto. Men jeg hører ikke noe fra Nav.»
Kaski mottar deretter flere brev fra Nav, hvorav ett der tilbakebetalingskravet er 20.000 kroner høyere enn de midlene hun opprinnelig mottok. Nav skriver i et av sine brev til henne at de vil vurdere hvor vidt hun burde skjønt at hun ikke skulle ha mottatt pengene. Brevet mangler imidlertid opplysninger om hvordan midlene skal tilbakebetales.
Etter sin opplevelse med Nav beskriver Kaski overfor TV2 at det er behov for en tillitsreform. Hun reagerer på et system hun synes er byråkratisk og mistenkeliggjørende.
Kari Elisabeth Kaski er en ressurssterk person i en innflytelsesrik posisjon, som i ettertid har fått personlig svar også fra Nav-direktøren. Slike svar har ikke snekkeren vår fått. Hans penger kom til slutt, men uten noen beklagelse over tiden det tok for Nav å gjøre opp for seg.
Det er all mulig grunn til å behandle Nav-ansatte med respekt. De utfører et viktig arbeid på vegne av fellesskapet som er krevende, og som lett gjør at hver ansatt havner mellom barken og veden. Når Nav-kontorer holder stengt store deler av dagen og brevene som sendes ut knapt er til å forstå for jurister, er det ikke den enkelte Nav-ansatte som skal ta belastningen for det. Nav styres fra toppen, også når brevmaler skal utformes og åpningstider besluttes.
Nye Nav-kontorer kan reklamere med større sikkerhet for sine ansatte, inkludert fluktveier hvis klienter går amok. Et nærliggende spørsmål er imidlertid hvorfor den tidligere kommuneingeniøren i Alta eller sykehusdirektør Schrøder ikke trengte slike fluktveier. Kan det rett og slett skyldes at de møtte folk der de var, og at tilgjengelighet og nærhet var deres beste form for beskyttelse?
Olav Gunnar Ballo
Kronikken ble først publisert i Kommunal rapport og er gjengitt med tillatelse.
