Natt til onsdag kan de mest ihuga laksefiskerne bearbeide abstinensen og teste ut kastearmen i Altaelva, selv om den flomstore gullåra gjennom dalen verken innbyr til det ene eller det andre for øyeblikket.

Antall kubikk per sekund fungerer akkurat nå som en solid overhaling av busk og kratt, pluss ett og annet tre som må gi etter. Det er litt av en vårrengjøring som pågår.

Fisket før St. Hans gir uansett en gylden anledning til å kose seg langs elva og suge til seg gode opplevelser, selv om lotteriet i vinter gikk åt skogen. Alle drømmer om storlaksen, men Altaelvas verdi er noe langt mer enn selvfiska røykalaks.

Det er historiene ved bålet, sosialisering, mat og drikke og gode samtaler utover i lyse natta, verdier som ikke kan prises for penger. Det er balsam for sjelen, så lever naturligvis drømmen om kongedøgn i Mikkeli.

Journalister og redaktører som har rykket ut for å rapportere fangstene, etter å ha blitt kontaktet på laksetelefonen, kjenner denne andektige stemningen. Når vekta passerer 10 kilo kommer det et respektfullt nikk, kanskje spesielt når lusa viser at det er oppgangslaks. Det er alltid et hyggelig møte på elvebredden.

Unge journalister fra andre deler av landet blir introdusert for en verden de ikke kjente, der gjeldfisk, støing og kubber svømmer side om side, mens folk blir konstant bitt av basillen. De norske, finske, kvenske og samiske navnene på fiskeplassene gir en dannelsesreise, spesielt hvis de man seg en båttur. De vil aldri glemme opplevelsen, sann mine ord.

Det er derfor med en smule vemodighet Altaposten trekker inn årene, slår av laksetelefonen og avblåser konkurranseelementet. Nå skal vi fortsatt fortelle historie om både laksen, fisket og samtalen, men det har vært noe helt spesielt å starte ut med kamera og vekt gjennom alle disse årene. Det har litt stadig mindre av fangster og innrapporteringer – og villaksens kondisjon er den store snakkisen.

Alta Laksefiskeri Interessentskap innfører for første gang kvoter før St. Hans. Det er et sterkt signal, som viser at ALI først og fremst er og må være opptatt av den unike laksestammen.

Det er et ansvar man ikke tar lett på – og da er det ikke mer enn rett og rimelig at man tyr til tiltak som kan hjelpe. Rollen gjør også at det er naturlig å være kronisk bekymret for rømming, sykdom og lus i fjorden.