Nok en gang må vi lese om at folketallet på kysten stuper. Tallene fra 4. kvartal for 2021 er krystallklare. Folketallet krymper og fødselsoverskuddet er negativt. Sånn har det vært de siste par tiår. Sånn kan det ikke fortsette om Finnmark skal bestå av andre enn pensjonister i framtiden.

Som vanlig er det hederlige unntaket Alta. Heldigvis er folketallet der økende og det er et lite fødselsoverskudd. Dog lang ifra til å oppveie de negative tall ellers i fylket. Vi får heie på Altaværingene og folkeveksten der. Om det hjelper resten av Finnmark? Neppe! Heiarop er flott men ikke nok. Nå må det konkret handling til fra sittende regjering og stortinget. Ansvaret plasseres der!

foto
Bernt-Aksel Jensen, Honningsvåg. Foto: privat

Hva må til for å snu utviklingen?

Hva må til for å snu utviklingen, spør sikkert folk rundt om i fylket. La oss ta et lite tilbakeblikk som sier litt om historikken. Hvorfor har Alta, Hammerfest og Sør-Varanger vokst de siste par tiårene, og for eksempel Vadsø og Porsanger sånn noenlunde holder standen nå? Hvorfor går folketallet ned på kysten?

Min enkle «forskning» er at de nevnte steder har vokst fordi de har fått såkalte vekstimpulser. Altså at myndighetene har ønsket å gjøre tiltak som har ført til vekst og stabilisert befolkningsutviklingen. Alta har vokst etter at Høgskolen/Universitet kom inn og satte fart i næringslivet. I tillegg har kommunen store arealer, bra klima og har hatt (og har) flinke politikere. Samlet sett en god kombinasjon. Alta har vokst i kraft av sin egen vekst. Ikke på grunn av jordbruk og fiskerinæringen, som også finnes i kommunen. Hammerfest var på felgen rundt år 1990-2000. Findus var avviklet og fiskerinæringa – som hadde vært bærebjelken, vaklet. Så kom Goliat og Snøhvit. To petroleumsprosjekter som har tatt Hammerfest til gamle høyer – og forbi disse. Men god nasjonal hjelp, i tillegg til lokale politikere (Alf E.).

Kommer prosjektene i gang i tidligere Kvalsund med Nussir og Horisont, blir det nytt Klondyke i kommunen. Fiskerinæringen er ikke avgjørende for byen lengre. I Vadsø har det vært mye rabalder rundt folketallet og jobbsituasjonen. Da flyktningestrømmene ble avsluttet og asylmottaket nedlagt, samt regionreformen på fylkeskommunen og staten tok sine grep, gikk folketallet ned. Nå ser det ut til at disse har stabilisert seg og at de kan komme nye oppgaver innen disse kompetanseområdene. Noe som Vadsø fortjener som fylkeshovedstad. Noe lignende skjer i Porsanger ved at forsvaret reorganiserer GP og det blir ny aktivitet og vekst i kommunen. Hyggelige tendenser. Fellesnevneren er at det kommer vekst inn fra andre områder enn primærnæringene.

Fiskerinæringas paradoks

Fiskerinæringa har i tidligere å båret fylkets sysselsetting og bosetting langs kysten på sine skuldre. Sånn er det ikke nå. Til tross for at det bringes på land rekordstore mengder av fersk og frossen fisk, samt uhorvelige mengder av kongekrabbe, klarer ikke fiskerinæringa samlet å opprettholde folketallet på kysten. Mye av ressursene eksporteres til andre steder og land for videreforedling. Ressursene i nord skaper mange arbeidsplasser – andre steder! Der ligger dagens store paradoks!

Fiskerinæringa går så det suser, men det er ikke nok. At det er en økonomisk positiv utvikling i nord, er ikke noen garanti for at befolkningstallet øker og at det lokalt blir bedre økonomisk for innbyggerne. Derfor må det flere, andre og nye virkemidler til for at folketallet på kysten skal snu, fødselsoverskuddet øke og de yngre familier skal slå seg ned på den nordlige kyst. For det skal jo bo folk på kysten og langs fjordene. Er ikke det fortsatt målet?

Nasjonen Norge har økonomiske virkemidler og systemer. Bare bruk Tiltakssonens system – Nord-Troms og Finnmark. Men virkemidlene må fornyes og være mye mer kraftfulle, direkte rettet mot der behovene er og som gir klar økonomisk fordel å bo i nord. For eksempel frys studiegjeld 100 prosent og nedskriv den over 10 år. Det vil tiltrekke unge kreative familier nord og skape innovasjon. Opp med barnetrygden og økte fødselspenger for folk i sonen. Lavere pensjonsalder, Svalbardskatt, rimeligere flyreiser og andre kraftfulle økonomiske virkemidler som gjør at folk vil flytte nordover og industrien vil satse på ny aktivitet.

Så må utdanningstilbudet sikres på alle nivåer – ikke minst på videregående nivå ute i kommunene. Det er noe av hva som virker når folk skal veie for og imot flytting til Finnmark. Å klatte på med noen små kroner hit og dit og håpe på at noen skal bite på, må det bli slutt på. Det samme med at kommuner, som har nok med sine velferdstilbud, skal bruke sine kroner til å overby hverandre for å få fatt i for eksempel helsepersonell, gratis tomter til nyetablerere og lignende tiltak. Skal nasjonen Norge hente ut verdifulle ressurser herfra og samtidig ha folk boende i nord, må det målrettede kraftfulle virkemidler til. Systemet er der. Skrivebordene er fulle av utredninger som påpeker realitetene og muligheter. Den tid må være forbi at det utredes mer. Nå må det handles. Ansvaret ligger på dagens regjering med Jonas og Trygve i spissen, samt stortingets 169 representanter – og særlig de fem fra Finnmark.

Ikke mer prat – handling nå!

Bernt-Aksel Jensen

Honningsvåg