Du lurer kanskje på hva det var som fikk en Østlending til å komme til Alta. Vel, jeg har bodd på Østlandet i barndommen, men også på Sørlandet og Vestlandet i voksen alder. I tillegg har jeg med en mor som er trønder, sterk tilknytning til Trønderlag.

Den landsdelen jeg alltid har hatt minst tilknytning til er Nord-Norge, og jeg hadde aldri før dette vært i Finnmark. Derfor ønsket jeg å se noe nytt, og tenkte, hvorfor ikke bare kombinere det med sommerjobb?

Før avreise, pakket jeg kofferten min med regntøy, ulltøy og bare lange sokker, med tanke om at de neste ukene kom til å bli noen relativt kalde uker her i nord.

Det første som møtte meg da jeg kom frem, var dager med over 30 varmegrader, og oppslag om utsolgte vifter. Flere dager var det varmere her i Alta enn på Østlandet. Det kom som en overraskelse på søringen som aldri har vært i Finnmark før.

Været har etterhvert blitt kjøligere, våtere og mindre sommerlig (for meg), men fordommen om et kaldt klima i nord har virkelig blitt motbevist.

foto
VARME DAGER: Den første tiden Ingvild Dahl Rust var i Alta, var det mange fine sommerdager oppimot 30 varmegrader. Her fra Alta Museum. Foto: Ingvild Dahl Rust

I tillegg til de kjøligere temperaturene, forventet jeg å se storslagen natur, og det har jeg virkelig! På flyturen nordover, så jeg noen massive fjell, og dype daler. Da var jeg solgt.

I motsetning til Østlandet, er det store avstander, og mye natur per person her i nord, og dermed kan man oppleve å være i ett med naturen på en helt annen måte. Det er liksom ikke det samme, når turstien er like full av folk som et kjøpesenter. Jeg setter pris på ro, og litt alenetid på reisen gjennom det flotte landskapet.

Man hører mye om at folk fra nord er veldig direkte, men man forstår liksom ikke hvor direkte de egentlig er før man er her. Jeg ser på meg selv som en veldig direkte person, i alle fall til østlending å være, og tenkte derfor at jeg kom til å passe godt inn i Finnmark. Jeg har i mine uker her, erfart at folk tuller mye mer her i Finnmark, enn på Østlandet. Folk tuller med alt, og da mener jeg ALT. Jeg har også opplevd finnmarkinger som veldig oppsøkende, og inkluderende mennesker. Jeg ble etter to dager på jobb invitert med på noe sosialt av en kollega. Det hadde tatt flere uker, kanskje måneder før dette hadde skjedd sørpå.

foto
STORSLAGEN NATUR: Ingvild Dahl Rust har bitt seg merke i den flotte naturen og de flotte naturopplevelsene under sitt opphold. Her fra Komsatoppen. Foto: Ingvild Dahl Rust

Man kaller det ikke hardbarkede finnmarkinger uten grunn. Vel, jeg har ikke opplevd så mye bitende kulde eller beintøffe løft, som man kanskje tenker på når det er snakk om hardbarkede mennesker, mens jeg har vært her. Jeg har derimot opplevd at folk her i Finnmark er mye lettere å snakke med om vanskelige ting. Hvis du sier noe du synes er vanskelig å snakke om, så sier de bare:

– Ja men da er det sånn.

eller:

– Det er bedre å le av det enn å bære på det inni seg.

På Østlandet ville man med en gang man blir litt lei seg følt at man ødelegger stemningen, og folk ser i mange tilfeller rart på deg. Med unntak av dine beste venner, selvfølgelig.

En annen forventning jeg hadde da jeg dro hjemmefra, var at det kom til å være veldig lyst hele døgnet. Dette hadde jeg MEGET rett i. Når jeg kom til boligen der jeg bor, var det gjennomsiktige gardiner, og for en som sliter med å sove i lyset i sør, var det bare å ta beina fatt, og kjøpe noen nye gardiner samme dag.

Jeg valgte lett de lystette gardinene over de lysavvisende gardinene.

Etter noen uker her i Finnmark, er det noen flere ting jeg har bitt meg merke i:

Mange finnmarkinger blir i Finnmark. Det er i alle fall mitt inntrykk. Jeg har vært her i Finnmark og jobbet i Altaposten i en måned nå, og jeg har nesten ikke møtt annet enn finnmarkinger. Jeg har møtt finnmarkinger som har bodd her hele livet og ikke vil flytte, finnmarkinger som har bodd borte, og flyttet hjem igjen. Jeg har også møtt finnmarkinger som aldri har vært andre steder, og synes det er helt greit.

Hvis jeg skal være ærlig, så forstår jeg det. Jeg digger Finnmark! Finnmark har jo liksom ALT. De butikkene man trenger, hyggelige folk, fantastisk natur, flotte turmuligheter, badehall og idrettsanlegg.

Selvfølgelig har man også gigantiske avstander mellom steder (for oss søringer), ikke alle butikkjedene og heller ikke alle typer jobber nødvendigvis. Men, man kan jo ikke ha alt. Man må ta det som det er. Er det ikke det en ekte finnmarking ville sagt?

foto
SMAKTE PÅ FINNMARK: Journalistvikar Ingvild Dahl Rust har de siste ukene utforsket alt Finnmark har å by på. Foto: Anastasiya Witte-Strifeldt

Finnmarkinger bryr seg om de rundt seg, og også seg selv. Selv om jeg ikke har vært her så lenge, har jeg allerede klart å skaffe meg venner for livet her oppe. Finnmarkinger tar deg inn i varmen og spør interessert om hvordan du har det. Ikke bare det, men de forteller også om sine liv uten at du trenger å spørre.

Det er helt fantastisk at folk bare snakker, uten at man trenger å være redd for å si noe feil, eller for å virke selvgod. Dette er noe jeg ikke er vant til, for på Østlandet og Vestlandet må man være god venn med noen før man bare forteller ting.

Da jeg snakket med Altaposten om sommerjobben, fikk jeg høre at jeg kom til å like Finnmark skikkelig godt, og at det var godt mulig jeg hadde lyst til å bli igjen her når jeg var ferdig.

Hehe, når man aldri har vært et sted, og ikke pratet med denne personen før, er jo det ganske ambisiøst sagt. Jeg ble mildt sagt litt overrasket. Likevel har disse påstandene vist seg å stemme MYE bedre enn jeg hadde trodd.

Hvor veien går videre, er ikke enda klart, men en ting er i alle fall sikkert:

Jeg kommer tilbake!