Er det mission impossible for norske politikere å se det enorme potensialet for filmproduksjoner i eget land, et land med filmkulisser så langt øyet rekker?

For distriktene ville effektive og konkurransedyktige  incentiver skapt store ringvirkninger. I stedet eksporterer vi filmproduksjoner ut av landet og subsidierer storfilmer med Tom Cruise.

Det er fristende å bruke det meste av energien på å glede seg over at Joachim Triers filmsuksess Verdens verste menneske ble nominert til to Oscar-priser denne uka, men for filmskapere rundt om i landet må det være frustrerende å forholde seg til passive politikere.

Et godt manus gjør susen, uansett hvor den spilles inn, men det er vår ærbødige påstand at Norge er designet for filmproduksjoner. Til og med utenfor asfaltkanten.

Vår egen Tommy Wirkola viste det til fulle, uten å stå med lua i handa da Kill Buljo og Død snø skulle spilles inn. Verden rundt forstår det når en film er laget med dedikasjon og genuint forhold til omgivelsene. Wirkola og hans lojale filmvenner  ble båret fram av lokale krefter og enorm frivillig innsats i startfasen.

Det er nok av studioer og filmtriks der ute, det må også være noe ekte med i beregningen. Det har flere nasjoner forstått og dermed laget skatteregler som gjør det regningssvarende, som i Canada der Wirkola akkurat nå lager film. Island, Irland og New Zealand er andre land som har skjønt det.  Å lage en film om Altakampen, uten å skyte episke scener fra Nullpunktet, ville vært en nedtur.

Lokale Rein film har vært en motstrøms suksess i distriktene og for oss i nord, inkludert samiske filmproduksjoner. Det spiller ingen rolle når kassa er like tom som politiske løfter.

Sammen med en tysk produsent planla det nordnorske produksjonsselskapet Rein Film å bruke vel 12 millioner kroner, blant annet å kjøpe lokale varer og tjenester i Nord-Norge og på Svalbard.

I planen lå også å få refundert 25 prosent av disse kostnadene fra den norske refusjonsordningen for film-og TV-produksjoner. Stortingets uttalte ambisjon om å satse på filmproduksjoner var imidlertid en vits. I stedet var rammene for ordningen halvert. 760 millioner var smuldret hen for det norske samfunn.

Korreksjon: Opprinnelig het det i lederen at 11 filmprosjekter ble rammet, men det riktige skal være Norge som sådan gikk glipp av pengene i form av varer og tjenester.

Produsent og regissør Mathis Ståle Mathisen fra Alta brenner for filmproduksjon lokalt og Rein film skal ha all ære for innsatsen gjennom mange år, men det koster å lage film uten incentiver og forutsigbarhet.

Den stemoderlige behandlingen rammer friske og spennende satsinger, samtidig som lokalsamfunnene kunne vokst på de ringvirkningene som skapes. Vi tror vi rett og slett vi spolerer et enormt mulighetsrom, med eller uten Tom Cruise klatrende på Trolltunga.