Svarte hull er krevende å fylle, også i helsevesenet.
I mars 1989 snakket daværende helse- og sosialminister Tove Strand (Gerhardsen) til en fullsatt konferansesal i Alta om forskjeller i helsevesenet og hva regjeringen ønsket å gjøre med det. Hennes redegjørelse bygde på Helsedirektoratets dokument «Helse for alle i Norge? 2000».*
Rapporten beskrev i alt 38 delmål framover mot år 2000, som alle hadde som formål å utjevne forskjeller i helsetilbudet, slik at befolkningen kunne tilbys mest mulig likeverdige tjenester, uavhengig av bosted, alder eller sosial situasjon. Primærhelsetjenesten skulle danne grunnmuren for denne overordnede strategien.
I møtet i Alta fortalte Tove Strand at det ble brukt åtte ganger så mye penger per innbygger til konsultasjoner hos privatpraktiserende spesialister på Østlandet som i Nord-Norge. Tallene hun presenterte viste at det ikke fantes noen kontrollmekanismer som hindret forskjeller i ressursbruk mellom ulike deler av landet. I teorien kunne man henvises til en ny spesialist hver uke, for det offentliges regning.
For meg som ung lege den gang var dette sjokkerende nyheter, om forskjeller i tjenestetilbud som vanskelig lot seg forsvare. Knapt noen behøver å konsultere en privatpraktiserende indremedisiner 12 ganger i året for å få målt blodsukkeret. Men noen gjorde det, slik de også benyttet seg av andre spesialister straks de ble syke, i stedet for å kontakte en allmennpraktiserende lege først, og la denne ta stilling til veien videre.
Året etter fikk jeg selv, på oppdrag fra Sosialdepartementet, anledning til å kartlegge forskjeller internt i Nord-Norge når det gjaldt bruken av spesialister.** Undersøkelsen avdekket gjennomgående høyere bruk av legespesialister nær sykehus enn i kommuner med lang reisevei til spesialist. Eksempelvis var bruken av hudlege ni ganger høyere for Tromsøs befolkning enn blant befolkningen i Kautokeino.
Det er ingen grunn til at tro at forskjellen i spesialistbruk mellom Tromsø og Kautokeino skyldtes reell forskjell i sykdomsforekomst i de to kommunene. Det var dermed grunn til å tro at en mere målrettet fordeling av spesialistressursene kunne gitt mere helse for hver krone uten at man nødvendigvis måtte bevilge mer penger for å oppnå dette.
I de mer enn tretti årene som har gått siden Tove Strand snakket klokt til en engasjert forsamling i Alta har helsevesenet i Norge vært gjennom en rivende utvikling. I 2021 gikk det med 77 000 kroner per innbygger til helsevesenet, eller nær 418 milliarder kroner til sammen. Bare mellom 2015 og 2021 økte beløpet med nær 100 milliarder kroner. Da er investeringskostnader til helsevesenet holdt utenfor.
I 1962 utgjorde helsetjenestene 3,7 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt, i 1992 var dette økt til 7 prosent og i 2021 til 10,1 prosent.
Med ny teknologi kan det gjøres stadig mer avanserte undersøkelser. I 1988 fantes det ingen MR-apparater i hele Nord-Norge. Nå har Alta med sine 21.000 innbyggere både tilgang til CT og MR. Mens det tidligere var nok å undersøke et kne for å konstatere om det forelå en alvorlig skade, ønsker en økende andel av landets befolkning nå henvisning til MR i tilfelle noe skulle være galt. Et spørsmål som stilles stadig oftere er hvorfor man må henvises. Hvorfor kan man ikke bare selv gå til et røntgeninstitutt og be om undersøkelsen?
I 1988 fantes det ingen gynekolog i Alta. Gynekologiske undersøkelser ble den gang foretatt av allmennpraktiserende leger eller turnusleger. Bare når man fant noe galt ble det sendt henvisning videre. Nå forventer et økende antall kvinner i Norge at alle gynekologiske undersøkelser skjer hos spesialist, slik mange diabetikere forventer at alle kontroller skjer hos indremedisiner. Slik forvitrer det medisinske grunnfjellet, primærhelsetjenesten, mens spesialisthelsetjenesten må tilføres stadig mere ressurser til inndekning av et voksende underskudd.
Ifølge Dagbladet 1. september d.å. finnes det nå 59 direktører i helseforetakene i Norge. Alle hadde inntekter på mellom 1,2 og tett på 3 millioner kroner. I tillegg har sykehusene sine egne direktører. Både lønnsnivå og antall direktører er voksende.
Ut fra oppslag i media kontaktet Norges statsminister nylig en idrettslege for tilsyn av en forstrukket muskel etter et mislykket straffespark. Medias omtale av saken gir grunn til å anta at enhver norsk turnus (Lis1-) lege ville vært kompetent til å håndtere statsministerens strekkskade.
Når vi i dag har en krise innen fastlegeordningen kan dette skyldes at det Tove Strand erkjente i 1988 i dag oppfattes som gammelmodig tenkning. Vi vil gjerne betjene oss selv også når vi behøver helsehjelp, men overlate konsekvensene av våre valg til andre. Da blir det også begrenset med midler til å reparere grunnmuren når den forvitrer.
*Helse for alle i Norge? 2000. Utgitt av Helsedirektoratet, Kommunalforlaget 1987.
**Ambulerende spesialister; kan ordningen bedre tilgjengelighet og ressursutnyttelse i spesialisthelsetjenesten? Sekretariatet for modernisering og effektivisering av helsesektoren (SME), Sosialdepartementet, 1990.
Altaposten har fått godkjennelse av Kommunal rapport, som først trykket kronikken.
Olav Gunnar Ballo
Altaposten har fått godkjennelse av Kommunal rapport, som først trykket kronikken.
