Da mine sønner fylte 15 var det på tide å ta opp tradisjonen med litt rypejakt på høsten. Det hele ble en blandet opplevelse. Det var en stor glede å se deres entusiasme, men samtidig vemodig å se tilstanden på jaktterrenget i indre Laksefjord i Lebesby kommune. Der det tidligere var kratt, blåbærlyng og tett bakkevegetasjon, var grusen nå mest framtredende. Eneste tegnet etter teppene med dvergbjørk var tørre røtter som lå opp i dagen. De eneste tette rypekrattene vi så, var i så bratte skråninger at hverken mennesker eller dyr kunne gå der. Selv om der er områder med noe bedre tilstand, er bildet jeg tok under jakta symptomatisk for store områder av fjellterrenget vi gikk i.

Så er jeg selvfølgelig ikke alene om å ha sett denne endringen i naturen. I Porsanger hvor jeg bor ble det samlet reinlav i såter på 60 og 70-tallet. Mine foreldre kan fortelle at moene var så hvite av lav at det så ut som om det lå snø der på sommeren. Det husker ikke jeg, men jeg husker krattene. Så kan en komme med mange ulike forklaringer på hvorfor dette har skjedd, men til syvende og sist vet vi alle at dette skyldes overbeiting. Og vi vet at de som vokser opp må leve med konsekvensene i lang, lang tid.

Og konsekvensene er ikke så rent små. Når snøen la seg over landskapet levde smågnagere i ganger i mose og lyng. Krattene stakk opp av snøen og ga skjul og mat for fugler og hare. Noe er galt når det tidligere næringsgrunnlaget for ryper, lemmen, snøugle, fjellrev og reinsdyr, er omgjort til knusktørre rabber der grusen stikker fram.  Hvorfor vi så stilltiende har latt dette skje, overrasker meg. En ville forvente at det skulle vært stort fokus på hvilke konsekvenser dette har for den tradisjonelle reindriften. Særlig fordi mange som har drevet med rein har sett på denne utvikling med stor bekymring, og de har følt sorg over hvilken tilstand de levner naturen til neste generasjon. Spørsmålet er: Er det nå kommet så langt at vi ikke kan klare å snu utviklingen, at det nå er for seint å gjøre noe?

Jo Inge Hesjevik (H).

Til det er svaret et bastant NEI. Vi kan alltid utgjøre en forskjell. Jeg har brukt tid på å tenke på hva jeg selv kan gjøre. Jeg er i denne sammenheng heldig som har en rolle i Troms og Finnmark Fylkesting og i FeFo. I begge disse organene vil jeg løfte utfordringen og be om en kartlegging av vegetasjon og en vurdering av de langsiktige følgene av endringene vi ser. Så vet jeg inderlig vel at dette alene ikke er tilstrekkelig til å løse noe som helst. En vet at når et slikt forslag ikke kommer fra reindriftens egne organisasjoner, da blir det fort sett på som et angrep på næringen og en blir fort stemt ned.

Skal en komme noe vei, da må Statsforvalter, kommunestyrer og lokalbefolkningen som bor i berørte områder reagere. Har en sett slike naturendringer må en sørge for å få dette kartlagt. Det offentlige må sette av ressurser til forskning.  Vi kan bruke satellittfoto for å kartlegge vegetasjon og sammenligne med områder på russisk side som ikke har hatt samme beitetrykk, se på tidligere kartlegginger og sammenstille med situasjonen i dag. Skal vi få fokus, så krever det et engasjement fra mange og over tid. Sitter du på gamle terrengbilder, kan du ta et nytt i dag og på den måten bidra til å dokumentere eventuelle endringer. Jeg vet jeg ber om mye, men det er det - eller ingenting.

Jeg vil avslutningsvis legge til at dette ikke ment som et angrep på reindriftsnæringen. Det er tenkt som en bekymringsmelding for tilstanden til naturen i Porsanger og Lebesby, i de områdene jeg kjenner gjennom min familie og sambygninges bruk til høsting og rekreasjon.

Jo Inge Hesjevik

Høyre