Det er en underlig politisk farse som utspiller seg for tiden, i den snart ti år lange diskusjonen om ilandføring av oljen fra Johan Castberg-feltet til Veidnes i Nordkapp og elektrifisering av LNG-anlegget i Hammerfest.
I 2013 stod Statoil/Equinors ledelse sammen med politikere og andre samfunnstopper smilende i fjæra i Veidnes og skålte i champagne for beslutningen om at finnmarkingene skulle sikres sine rettmessige ringvirkninger av oljeaktiviteten utenfor stuedøra si. Men det tok ikke lang tid før oljeselskapet snudde helt om; ilandføring var ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt likevel, hadde deres nærsynte økonomer nå funnet ut. Og fra Erna og Høyre kom det ingen protester…
I 2020 fikk vi imidlertid en sjelden, men desto mer gledelig tverrpolitisk enighet; i en raus skattepakke fra Stortinget til oljenæringen var en av betingelsene for vedtaket at oljen skulle til land og ringvirkningene for Finnmark skulle sikres. Trodde vi, i alle fall…
Men Høyre-regjeringen ville det tydeligvis annerledes; samme høst knuste de Finnmarks forhåpninger om nye, sårt tiltrengte arbeidsplasser, store ringvirkninger og en positiv utvikling i Nordkapp kommune og i hele fylket: Ilandføring er et prosjekt som ikke lar seg realisere, det er ikke lønnsomt, var budskapet fra finnmarkingen Frank Bakke-Jensen til sitt eget hjemfylke. Det er fra sine egne man skal ha det…
Skuffelsen var naturligvis stor i Finnmark, og reaksjonene var sterke – ikke minst fra Arbeiderpartiet: Et historisk svik å droppe ilandføring, var den nådeløse dommen fra en oppgitt og rasende Bjørnar Skjæran.
Men det var da, det – og itte nå, som det heter i en bok av Alf Prøysen. Som et ekko av Høyre-regjeringens beslutning fra to år tilbake, kom statssekretær Amund Vik i Olje- og energidepartementet i forrige uke med en klar melding fra AP-regjeringen og nestleder Skjæran til alle som har blitt forledet til å tro at det i denne saken er forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet: Ingen ilandføring til Nordkapp. Og til tross for store protester fra nord; Finnmarks kraftressurser skal brukes til elektrifisering av LNG-anlegget i Hammerfest.
Meldingen fra regjeringen ble naturlig nok ikke mottatt med glede i Finnmark – heller ikke i Finnmark Arbeiderparti. «Vi kan ta grep. Det nytter ikke å skylde på juridiske hindringer og økonomi. Det handler som Bjørnar Skjæran har uttalt om politisk vilje. Politiske løsninger har vært sentral i Norges forvaltning av oljeressursen siden de første dråpene ble hentet opp. Om ikke Equinor vil snu frivillig, må regjeringen vurdere å bruke eiermakten», sier stortingsrepresentant Runar Sjåstad og fylkespartiets leder Kristina Hansen til Altaposten.
Vurdere å bruke eiermakten…? Med en statlig eierandel på 67 prosent og Aps næringsminister som generalforsamling burde det vel ikke være så mye å vurdere – dersom viljen er til stede, da. Men som begge disse to også er inne på; dessverre er det neppe større grunn til optimisme denne gangen heller. Viljen er nok ikke til stede lenger – hverken hos Skjæran eller den øvrige partiledelsen, ser det ut til. Makta sitter i sør, og der lever som vi vet kolonitanken fortsatt i beste velgående – uavhengig av partifarge; det gjelder å hente ut ressursene fra de såkalte «utkantene» og bringe verdiene «hjem». Så billig som mulig, selvfølgelig.
For dem handler det selvfølgelig om ren distriktspolitikk. En slags omvendt variant, vel å merke – for Oslo. I deres tankeverden er det jo i all hovedsak hovedstaden som står for verdiskapingen og holder liv i resten av landet, mens vi andre stort sett betraktes som en eneste stor utgiftspost og en klamp om foten, så da må selvsagt prioriteringene og de store investeringene settes inn der – og ikke i de ulønnsomme og tynt befolkede «utkantene»…
Og som vi ser gang etter gang; da oppheves alle krav som ellers stilles til kost-/nytteverdi, mens investeringer andre steder i landet – spesielt i nord – gjerne latterliggjøres og idiotforklares.
Direkte usunt for tilliten til demokratiet, selvfølgelig. Politikerforakten øker. Det burde bekymre oss alle – ikke minst våre politikere.