Stortingsrepresentant Rasmus Hansson i MDG gjør overfor Vårt Land et forsøk på å drøfte hva strømmen bør koste – og ender opp med at billig strøm ikke er en menneskerett.

For noen er det imidlertid en nødvendighet, spesielt for de som ikke når opp i dansen rundt gullkalven. Da kan en tusenlapp i ekstra utgifter skape utrygghet, noe de for eksempel vet alt om på Alta matstasjon for tiden. Der hjelper de både barn og voksne til å skape en verdig og hyggelig høytid.

Spissformuleringer er vel og bra i et samfunn som er høy på fornærmelser, men man kan være bevisste på at det ikke oppfattes som kritikken er adressert til dem som sitter nederst ved bordet.

Tiltakene fra regjeringen er nok tiltenkt mange av dem som ikke takler krisen, spesielt lengre sør i landet der utslagene er uforholdsmessige.

Spesielt er det en ide hvis man sitter på Stortinget og representerer et parti som insinuerer at kostnader til det grønne skifte er lettere å håndtere i hverdagen enn andre utgifter.

I verdens rikeste land er det forbausende mange som må regne på hva de har råd til, ikke minst når pendelen i et deregulert marked rammer i bakhodet. Som en mangedobling av strømutgiftene. Da er det faktisk mange som reagerer med å fryse seg gjennom jula og droppe dusjen, spesielt hvis koronaen er stein til byrden.

Vi er enige med Hansson i at de fleste i Norge tåler en prisøkning. Ikke bare på strøm, men også på andre områder. Sannsynligvis er vi nødt til å stålsette oss for endringer i hverdagen, både når det gjelder forbruksvaner og finansieringen av den offentlige sektoren vi tar som en selvfølge.

Vi har tjenester store deler av kloden må se langt etter, så kan det sikkert  diskuteres om det er en menneskerettighet, eller om vi i det hele tatt har fortjent det.

I et velferdssamfunn er det imidlertid ingen god ide å sende lag på lag med tunge regninger, gjerne i samme bunke, uten å ha for seg hvordan endringer skal finansieres.

Rasmus Hansson og MDG har en viktig stemme i samfunnsdebatten, men de hadde hatt flere på laget i kampen for et grønt skifte hvis de hadde redegjort for hvilken aktivitet og inntektskilde som skal erstatte olje, gass, mineraler, havbruk, vindturbiner, turisme og transport langs veier –  over natta. For raske endringer kan nemlig ende i krig og ufred, noe det finnes nok eksempler på. Det er en finstemt balansegang.

Det trengs demokratiske prosesser og til og med forhatte klimamøter, spesielt når flere hundre millioner kinesere har passert velstandskløfta de siste årene. Det er komplekst og vanskelig å nå fram, spesielt i et land uten demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Med kullkraftverk på rekke og rad.

Det er lov å være utålmodige og utfordre oss velfødde nordmenn på hvor mye som er nok, men også ha i mente at arbeidsplasser og finansiering av velferd for alle ikke kommer rekende på en fjøl.