Den nye regjeringen har i Hurdals-plattformen signalisert at den skal «Gjennomføre ei heilskapleg revidering av reindriftslova.» Organisasjonen Etnisk og Demokratisk Likeverd mener at dette gir anledning til å bidra til nedbygging av den ulikhet og urettferdighet i det norske samfunnet som følge av den avstamningsbaserte reindriften.

Dagens reindrift er i utakt med viktige økologiske og økonomiske prinsipper som tilsier bærekraft.  Her er det fravær av god samfunnsmessig organisering og styring. En utfordring for tamreindriften er at den som en ekstensiv monokultur sliter ned naturen og fortrenger dens fauna. Styringen må skje også med hensyn til andre samfunnsinteresser.

En god lovprosess krever helhetlig tilnærming. Reindriften må betraktes i et bredt samfunnsmessig perspektiv. Tidligere gjennomførte forhandlinger om ny reindriftsavtale viser at Staten ikke er i stand til å treffe nødvendige og balanserte tiltak til beste for reindriftsnæringen og for samfunnet. I altfor stor grad har man lent seg mot Sametingets snevre etnopolitiske interesse og kompetanse.

For å gjøre samisk reindrift reelt sett økonomisk lønnsom for eierne og ressursmessig bærekraftig i et samfunnsperspektiv, må gjennomgripende endringer til. Revidering av reindriftsloven må skje uten i påvente av forslag til ny reindriftslov fra Sametingets lovutvalg. En reindriftslov i strid med nasjonale og internasjonale forbud mot diskriminering og forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, hører ikke hjemme i en moderne rettsstat.

Reindriften preges i dag av overetablering, ekstensive driftsformer og mangel på beitegrunnlag. I 1956 var reintallet innen samisk reindrift på landsbasis ca 100.000 dyr, mot i dag ca. 215.000. I flere fjell- og viddeområder, spesielt i Finnmark, er beitetrykket og terrengslitasjen på grunn av en overbestand av rein sterk, med stedvise ørkenlignende tilstander, dyrevelferdsproblemer i form av underernæring, svekkelse og død blant reinsdyrene. Samtidig har en motorisert driftsform med motoriserte kjøretøy, helikopter og flytting av rein med semitrailere økt sterkt.

Prop. 189 S (2020-2021) Endringer i statsbudsjettet 2021 (Reindriftsavtalen 2021-2022) dokumenterer situasjonen for samisk reindrift. Produksjonsbaserte inntekter de senere år, tilsvarer omtrent summen av statstilskudd og erstatninger. Reindriftsavtalen for 2021-2022 innebærer ingen grunnleggende og gjennomgripende endring i denne utviklingen.

Fra et demokratisk og utviklingsmessig ståsted har samisk reindrift med årene fått uforholdsmessig sterkt fortrinn i store deler av Norge. Dette har fått store konsekvenser for andre næringer, blant annet for landbruket, hvor konflikter oppstår omkring ukontrollert beite i innmark og bønders og andre grunneieres disposisjonsrett over egen utmark. Også utøvelse av friluftsliv og allemannsrett i naturen er under sterkt press.

Når det gjelder disposisjon av all privat utmarkseiendom kan reindriftsnæringen stoppe bruk, bl a til bebyggelse, turisme eller annen næringsvirksomhet mm. De har innsigelsesrett gjennom Sametinget i forhold til plan og bygningsloven, hvor de også er gitt bruksrett i det som nå kalles LNFR-områder. De som tidligere har drevet næring på sine utmarksarealer har mistet mulighetene til å etablere annen næring på grunn av reindriftens påstand om samiske rettigheter og behov for mer beiteland.

Samfunnets behov for utvikling på ulike området som krever arealinngrep, hemmes i nord, på grunn av reindriftsnæringens innsigelsesrett og makt. Dette samtidig som folketallet viser synkende tendens.

Konflikter mellom reindriftsnæringen og stedlig befolkning er dessverre ingen ny foreteelse. Rettsprotokoller fra Finnmark, helt tilbake til 1600-tallet, viser konflikter mellom reindrift og fastboende, fordi reindrifta trengte inn på kyst- og fjordbefolkningens marker og engslåtter.

I dag er det kun 298 gårdsbruk igjen i fylket av 6083 i 1939, d.v.s. at 95% av alle gårdsbruk siden den gang. Mange av de nedlagte brukene med nærområder er nå, gjennom reindriftsloven og bruksrett i LNFR-områder, i bruk som beiteareal for reindriftsnæringen.

Før 1932 – da reindriftsloven ble endret - kunne i prinsipp alle drive med tamrein i Norge. Med historien og lovendringen i 1932 som bakgrunn kan det stilles spørsmål om tamreindrift kan kalles en spesifikk urfolksnæring, ettersom også andre enn samer holdt rein på sine gårder - som trekkdyr og føde. Til tross for disse fakta ble loven likevel endret slik at reindriften i nord ble en eksklusiv samisk næring med arvelige rettigheter. Siden har det vært argumentert med «retten til å drive sin kultur» i stadig større omfang, som et priviligert, lovbeskyttet familieforetak.

Kultur er i en samepolitisk sammenheng blitt et meget vidtfavnende begrep. Kulturarv, kulturbærer og kulturvern er politiske begreper som går igjen i offentlig debatt. I samepolitiske miljøer omfatter begrepet kultur også næringsutøvelse, som da benevnes materiell kultur.

Etnisk og Demokratisk Likeverd

Per Tore Bech Nygård