«Leverer du ikke som leder, bør du finne deg noe annet å gjøre. Vi har virksomheter som er 80 millioner i minus, og da må noe skje», uttalte Fremskrittspartiets Odd Eilert Persen, da den økonomiske utviklingen i Alta kommune ble diskutert i siste kommunestyremøte. Med klar adresse til kommunalleder for Helse og sosial, John Helland.

Så lettvint kan altså diagnosen stilles, i jakten på syndebukker. Det interessante er at den skråsikre forklaringen fra en del politikere alltid er den samme når budsjettene sprekker; dårlig ledelse, ineffektiv drift og manglende kompetanse. Erkjennelsen av eget ansvar for situasjonen er derimot som oftest totalt fraværende. Skylden skyves alltid over på de ansatte.

Dette står imidlertid i sterk kontrast til det som utallige offentlige dokumenter og rapporter opp gjennom årene har sagt om den faktiske situasjonen i helsesektoren i Norge. Tilsynssaker viser blant annet at altfor lav bemanning er et stort problem, ikke minst i eldreomsorgen. Samtidig er det dokumentert at det er kommunenes økonomi og ikke det reelle behovet i sektoren som legges til grunn når budsjettene vedtas.

Et klart politisk ansvar, med andre ord. Så kanskje burde man heller forsøke en annen innfallsvinkel og stille seg spørsmålet: Kan det tenkes at helse- og sosialbudsjettet i Alta – i mange år, og under skiftende politisk ledelse – har vært konsekvent underfinansiert? Underbudsjettering, altså – et velkjent grep politikere stadig benytter for å rydde plass til andre og mer populære prosjekter som samsvarer bedre med egne interesser og gir bedre avkastning i kampen om politiske posisjoner. Når så det uunngåelige skjer, nemlig at det fører til et stort overforbruk, brukes dette i neste omgang som et absurd argument for at her må man utvise budsjettdisiplin; her må det kuttes ytterligere.

«Noe» må altså skje, ifølge Persen. Utover det er han og kritikerne lite konkret, bortsett fra at man krever «mer handling» for å få kontroll på økonomien. Men av erfaring vet vi jo at det nærmest uten unntak betyr redusert bemanning, behendig kamuflert bak begrepet «redusert pleiefaktor».

Et magisk ord med diffust innhold – spesielt godt egnet for politikere som ønsker å tåkelegge den egentlige betydningen. Oversatt til forståelig norsk betyr det blant annet i eldreomsorgen mer oppbevaring og mindre omsorg – et alltid aktuelt og populært sparetiltak i politikerkretser. Deres gjentatte forsikringer om at nedskjæringene ikke skal gå ut over brukerne og slitne pårørende er i beste fall uvitenhet. I verste fall bare et innøvd triks for å rettferdiggjøre sine prioriteringer.

Et annet spørsmål man derfor burde reflektere litt over i den forbindelse blir da dette: Påhviler det ikke de folkevalgte et spesielt ansvar for å sørge for at budsjettene man vedtar er realistiske i forhold til det reelle behovet…?

Selvfølgelig vil det koste penger. I likhet med alle de andre mer eller mindre nødvendige tingene vi bevilger oss. Ingenting er gratis. Men til syvende og sist handler det bare om prioriteringer. Og anstendighet.

Eller uanstendighet. Men også den har sin pris…

Magnar Leinan