I etterkant av kommunevalget i 2019 satte de fire partiene Ap, SV, Sp og Krf seg ned rundt forhandlingsbordet, både for å trekke opp de store linjer men også avklare viktige kampsaker før eventuelle politiske sammenstøt og krangler. Det er ikke overraskende at man ønsker å avklare potensielle stridstema før de forsurer eller ødelegger samlivet. Klare avtaler kan gi fart ut av startblokka, sikre en felles virkelighetsforståelse og gi trygghet i samarbeidet. Nedsiden er at man løper en risiko for å gå i en årelang lås rundt saker der premissene endrer seg på kort tid.

Men om ingen bør bli overrasket over at partiene går sammen om en avtale, er det verdt å stusse over taktikken rundt åpenheten – eller mangelen på sådan. For til tross for at de styrende parti gjentatte ganger har referert til avtalen gjennom vedtak og i offentlige debatter, har denne ikke vært løftet ut i offentligheten i sin helhet. Dette har ført til at avtalen har hatt et slør av mystikk over seg fra tidspunktet da den ble undertegnet.

Først denne uka kunne Altaposten presentere avtalen, og da i en redigert form der sporene etter Krfs krav var rensket vekk, fremgår det av diskusjoner som fulgte på sosiale medier og i debattinnlegg etter publisering. Samarbeidet med Krf antok som godt kjent en ny form i etterkant av at Betania i høst ble skjøvet ut i kulda. Offentligheten vet altså fortsatt ikke hva de fire lokallagslederne og deres mannskap rent faktisk ble enige om i møtene som fulgte etter valget.

Gjentatte ganger har avtalen i sin helhet vært etterspurt av politiske motstandere, uten at annet enn deler av avtaleteksten har sivet ut, og da muntlig overlevert eller referert til skriftlig i omtrentlige fraser. Motivene for å få fatt hele avtaleteksten har neppe vært bare edle. Teksten ville blitt gjennomgått med lupe, der jakten etter detaljer å «ta» de styrende parti på er utvilsomt er en sterk driver.

Likevel bør prinsippet om åpenhet få veie tyngre enn frykten for at motstandere skal score politiske poeng. Ikke minst rundt et så viktig styringsverktøy som avtalen har vist seg å være. Vi tør minne om at viktige diskusjoner, eksempelvis knyttet til skolestruktur, effektivt har blitt lagt død flere ganger, med henvisning til avtalen.

Den manglende iveren etter å offentliggjøre alle detaljer i egne samarbeidsavtaler er forunderlig, og står i kontrast til måten regjerende partier opptrer. Her kappes partiene etter å slå politisk mynt på egne seiere i avtalene som gjøres. De politiske plattformene gis egne navn for enkelt å kunne refereres til og skilles mellom. De legges ut på regjeringens nettsider slik at hvem det måtte være enkelt skal kunne finne og søke gjennom disse.

Selv om åpenheta kan føre til plagsom støy der og da, og tross muligheten for at avtaleteksten misbrukes i etterkant er det i vår øyne en liten pris å betale. Full åpenhet og transparens rundt politiske avtaler som ligger til grunn i styringen av samfunnet vårt bør trumfe dette