Hvordan få folk flest til å engasjere seg mer i lokalpolitiske spørsmål, og gjøre sin innflytelse gjeldende? Det er problemstillingen etter at utredningskommisjonen har kommet med sitt dokument.

Det oppleves som et faresignal for demokratiet at deltakelsen ved kommunevalg har sunket med over 20 prosent på landsbasis siden 60-årene? I Alta har oppslutningen vært under 50 prosent. Selv om engasjementet alltid vil svinge, peker mange av pilene nedover.

Det er viktige temaer som behandles i utredningen om det lokale folkestyrets kår, som kommunalminister Åslaug Haga nå har mottatt. Et flertall i utredningskommisjonen setter foten ned for noen av de mer radikale forslagene som har versert i denne debatten. Det gjelder blant annet å la flere enkeltsaker bli avgjort gjennom lokale folkeavstemninger, å holde kommunevalg samtidig med stortingsvalg og å gi 16-åringer stemmerett. Å avvise slike reformer virker fornuftig av flere grunner, men ikke minst fordi de retter seg mer mot symptomer enn mot årsaker.

For nøkkelen til både økt valgdeltakelse, mer rift om plassene på partienes valglister og til lokalpolitisk engasjement i vid forstand ligger i maktfordelingen mellom kommunestyret og andre instanser, først og fremst staten. Jo mer som fastlegges og vedtas sentralt, dess mindre reelt handlingsrom lokalt og dess mindre forskjeller mellom hva partienes lokallag i praksis kan få utrettet. Dermed oppleves også valgdagen mindre verdifull.

Det er verdt å ha med seg det demokratiske perspektivet i regionaliseringsdebatten som tvinger seg fram. Avstanden til Vadsø og den fylkespolitiske hverdagen har gitt minimal interesse for fylkespolitikk. En region styrt fra Tromsø vil kanskje ikke bli særlig bedre, men vi har tro på en maktforskyvning fra sentralt hold til lokaldemokratiet.

En annen innfallsvinkel, som også Lokaldemokratikommisjonen er inne på, er at lav valgdeltakelse også kan gjenspeile en alminnelig tilfredshet med tingenes tilstand – og ikke nødvendigvis apati eller protest. Samfunnsforskere hevder at det lokale folkestyret nyter en grunnleggende tillit og legitimitet i befolkningen, og politisk aktivitet finner flere utløp enn tidligere.

Sikkert er det imidlertid at tillit og legitimitet krever et bevisst vedlikehold. Dette må for en stor del handle om hvordan lokalpolitikerne kan få mer av den makten som har samlet seg andre steder, og som går på det å styre lokalsamfunnet. «Gode konflikter» og klarere lokalpolitiske alternativer skjerper interessen for å engasjere seg, og hjelper til med å løfte blikket ut over alle enkeltsakene. Dette krever langsiktige strategier; man vil lete forgjeves etter snarveier i de bindsterke utredningene.