Ja, slik er situasjonen i dag. Et godt og enkelt resultat etter flere års styre av vårt politiske parti Høyre. Jeg har ikke forsøkt å regne på hvor stor forskjellen er på bosettingen i distriktene i forhold til hvor mange det er som bor i en eller annen by. Men man behøver ikke telling for å vite at bosettingen i distriktene utgjør en svært liten brøkdel i forhold til den samlede bosetting i byene, og at av bosettingen i distriktet er den totale delen eldre mennesker «som er blitt igjen». Det eneste som har skjedd i den senere tid, er en styrking av forsvaret i Finnmark og Troms. Dette kan vi takke Putin og den nære grensen mot Russland ved Kirkenes for. Men det hjelper lite når både befal og mannskap bare er pendlere til oss her i det «kalde nord».
Men hva er så årsaken til at det er blitt slik? Her har selvfølgelig mange forhold medvirket til dette. Byene har med sitt store folketall hatt flertall i både Storting og regjering, og i de fleste utvalg og komiteer i forbindelse med styring av landet vårt. Høyre er med rette kalt «sentraliseringspartiet». Dette ved å flytte offentlige tjenester fra distriktene i sine styrings perioder. Videre for ved sin tilrettelegging av ulike praktiske og økonomiske tiltak for utbygging av næringslivet i byene. Det er skuffende å registrere at Arbeiderpartiet og Senterpartiet som gikk til valg på en politikk som skulle gjenreise distrikts Norge, nå dømmes nord og ned av det store flertall av nordmenn før vi ser effekten av deres politikk. Dette er synd, ikke bare for oss som sitter igjen i distrikts Norge, men også for foreldre i byene. Hvorfor er det synd på dem? Fordi de har fått barn de ønsker seg sterkt, men får ikke anledning til å oppdra dem selv. De må begge ut i jobb, og det er der ikke tatt hensyn til at både barn og foreldre trenger å ha tid til å ha samvær i heimen. Det er barnehage med ulikt kvalifiserte personale, så førskole, grunnskole og vg. skole. Og så venne- og venninneflokken. Og i denne flokken finnes alltid noen med avvikende holdninger. Vi skal heller ikke se bort fra de mange fritidstilbud med ledere med høyst ulike kvalifikasjoner. Dette fører med seg at alt for mange barn og unge i byen viser en oppførsel som ikke er i samsvar med deres egne foreldre sitt ønske. I tillegg påvirker dette også problemer for samfunnet. Dette viser seg nå også å ha spredt seg til små tettsteder i bygde Norge. I alt dette skal vi ikke se bort fra at det er et tap for barna at bestemor, bestefar, tanter, onkler og søskenbarn mister sin betydning for barna.
Men vi har flere grunnleggende årsaker til den skjeve og urettferdige utvikling av landet Norge. En utvikling som både av våre store og landsdekkende aviser og NRK gis positiv oppmerksomhet og omtale. Vi har nå i flere dager fått nøye informasjon fra både NRK og aviser om tragedien med Follo banen. Jeg har ikke hørt at noen her nord i den forbindelse sagt «til pass åt dem». Men jeg er sikker på at det er mange flere enn meg som tenkte det. Etter at NSB hadde bygd jernbane fram til Trondheim i god tid før verdenskrigen startet våren 1940, var det sterke ønsker om videre utbygging og nordover. Men NEI! Men Nordlendingen Ole Tobias Olsen ga seg ikke. Arbeidet ble satt i gang, og med hjelp av tyske krigsfanger sluttført i Fauske. Banen ble senere videreført til Bodø, men så var det slutt. Mange av de varene som vi trenger blir produsert sør i landet, og leveres fraktfritt til nærmeste jernbanestasjon, Bodø. Lagertid, kostnader til videre transport og eventuelle skader følger med til kjøper.
Men det er ikke bare mangel på jernbane som plager oss. I det langstrakte landet Norge der det fra uminnelige tider har levd folk med produksjon av ulike hjelpemidler, bruksgjenstander, og mat både fra hav og land og fjellvidda, mangler vi en god og sammenhengende riksvei. Midt i Nordland er det enda i dag ei ferge man må vente på. I Kvænangen i Troms går riksveien gjennom et fjellparti som hver vinter har vært utsatt for snøras. Løsningen har da vært å kjøre fra Alta og inn i Finland og ned til grensen mot Sverige, og så ned til Skibotn i Balsfjord. Vegvesenet hadde beregnet at det måtte lages 4 tuneller for å unngå snøras. Men det ble av økonomiske grunner bare 3 tuneller med minste godkjente veibredde for riksvei. Nå går vi og håper på at trailerne kommer seg uskadet gjennom tunellene og at flere snøras ikke kommer i vinter. Om vi blir sint og lei oss? Jo da. Vi biter tennene sammen, og hever leppen og hveser ut «forbanna søringer!» Vi vet selvfølgelig at dette ikke gjelder for søringer generelt, men at det egentlig gjelder flertallet i Stortinget som i stor grad hører heime i storbyene sør i landet. Men det gjør uansett godt å få ut noe av irritasjonen. Og det er helt nødvendig å få våre sentrale politikere til å lese vår Grunnlov. De har ansvar for hele landet.
Vi har et langstrakt og ressursrikt land som har gitt gode bo og arbeidsplasser. De unge voks opp med nærhet til både natur og familie, og fikk av det en ekte følelse av tilhørighet. Men det var til liten nytte når arbeidsplasser som krevde høyere utdanning ble flyttet fra kommunenivå til fylkesnivå. Men så ble i tillegg også mye, nesten alt, av videregående nivå flyttet til by eller større sentra. Men viktigst av alt, ble nedlegging av arbeidsplasser i fiske og jordbruk erstattet med nye arbeidsplasser i de større byene i sør. Unge som vokser opp i en by i dag, har tydeligvis ikke tro på at det går an å leve uten skikkelig organiserte aktivitetstilbud, og ikke minst å ha en flokk med venner og venninner som de kan gå på pub eller annen moro med. Men skal vi få til en endring, må vi stille krav til våre sentrale politikere om å arbeide aktivt for å gi folket over hele landet gode tilbud som gjelder kommunikasjon, skole og arbeid. Og jeg utfordrer Bankene, og da særlig Sparebank 1, til både praktisk og økonomisk hjelp for realisering av ideer som gir arbeid i distriktene her i nord.