Frp-politiker og kommunestyrerepresentant Odd Eilert Persen har for så vidt aldri vært redd for å framstå som en løs kanon på dekk, men det er verdt å tenke seg om to ganger før man plaffer løs på ansatte i Alta kommune.
Det er naturligvis full anledning til å være misfornøyd med administrasjonens innsats og saksbehandling, men det er til syvende og sist politikerne som har ansvaret, både for det som blir vedtatt og ansatte som blir bedt om å finne seg noe annet å gjøre.
Å skjelle ut ansatte fra kommunestyrets talestol er dermed jevngodt med å skyte seg selv i foten. I kommuneloven går det klart frem hvem som er øverste ansvarlige arbeidsgiver. Nemlig kommunestyret.
De folkevalgte har følgelig en udiskutabel arbeidsgiverrolle for hele organisasjonen og ansvaret for arbeidsgiverpolitikk, prosesser og at en eventuell ukultur i veggene justeres i tråd med regler og forventninger.
Politikerne må blant annet ta ansvar for hvordan de omtaler både politiske motstandere og ansatte de har ansvaret for. Vi har verken tradisjoner for Speaker’s corner eller en gapestokk for ansatte som har falt i unåde. Det er uholdbart.
Framfor alt er det viktig at politikerne finner en trygg plattform for ansatte. I en tid der vi alle må slåss for gode og kompetente arbeidstakere, bør arbeidsgivere jobbe bevisst med omdømme og rolleavklaringer. Signalet er derfor alt annet enn godt når arbeidsgivere i det offentlige rom tar et slikt oppgjør.
Når det gjelder akkurat budsjettering og kostnadskontroll innenfor helse og sosial har Alta-politikerne forlengst innfunnet seg med at pengene rauser ut, mer eller mindre strukturelt.
Allerede i januar er det hvert år rødskinn i regnskapstallene og rådmannen må pent innføre vikarstopp, innkjøpsstopp og det som måtte finnes av tiltak allerede etter første kvartal. Resultatet så vi i siste budsjettmøte i 2021. Da brukte man sparekniven på ting man åpenbart skjønte var feil medisin.
Det er med andre ord klassisk underbudsjettering, blant annet fordi politikerne selv ikke har satt ned foten underveis. Ambisiøse planer for omstilling har strandet for lengst, fordi man ikke har vært i stand til å bli enige om en bærekraftig skolestruktur.
Administrasjonen har lenge advart mot at status quo vil ramme eksempelvis helsesektoren. Det er akkurat det som skjer nå. Både rådmannen og helse- og sosialsjefen har naturligvis ansvar for å følge opp budsjett og vedtak, men nivået på pengebruken er knesatt med viten og vilje av politikerne. Kanskje fordi det er nødvendig for å opprettholde nivået på tjenesten?
Vi har heller ikke fått med oss at noen av politikerne har laget en konkret spareplan for sektoren, så da kan det tenkes av omstillingsbehovet må bli noe mer enn skuebrød.
