Store deler av Altas befolkning har ikke nødvendig tillit til den politiske fylkesledelsen som gjennom flere tiår har utviklet en halvkommunistisk maktelite som ikke makter å se helheten i fylkets behov.

Fylkestinget i Finnmark hadde samme mulighetene som alle andre berørte fylkeskommuner til å framsette sine meninger i forkant av sammenslåingen av Troms/Finnmark.

De gjorde ikke jobben sin, og etter en lang og omstendelig saksbehandling, med flere høringer og to vedtak i vårt høyeste politiske organ, våknet de av dvalen. De organiserte en rådgivende folkeavstemming for å omgjøre et lovlig fattet stortingsvedtak. De fleste syntes at det var flaut og bortkastet å delta i en slik folkeavstemming, i en sak som var vedtatt.

Avstemmingen hadde derfor ingen demokratisk og praktisk verdi. Hva vil skje med vårt demokratiske system dersom man aksepterer folkeavstemming og omkamp i vedtak hvor man kommer i mindretall?

Er det moralsk forsvarlig å ta opp store lån når man er på vei inn i samarbeid med en ny partner. Er det moralsk forsvarlig å sabotere lovpålagte arbeid og de oppgaver som man blir betalt for og er valgt inn for å utføre? De som ikke respekterer flertallsvedtak og demokratiske spilleregler bør ikke påta seg politiske verv!

Når et fylke, av værmessige og geografiske årsaker, har mulighet til å få et ekstra sykehus, må det være en selvfølge at fylket, som kjenner problemstillingene og værforholdene, står sammen om å kreve en utredning som belyser de reelle behovene. Dersom de hadde gjort jobben sin hadde det vært tre sykehus i Finnmark som samarbeidet om oppgavene.

Innføring av etnisk forskjellsbehandling og særrettigheter for en spesiell folkegruppe viser manglende respekt for likhet og demokratiske prinsipper.

Er det grunnlag for videre samarbeid når fylkets desidert største vekstsenter blir utestengt fra naturlig deltagelse i politiske styringsorganer. Er det ikke naturlig at man vurderer fylket som en enhet og ikke ut fra behov for arbeidsplasser i Hammerfest og Vadsø og vurderer deltagelse i politiske organ ut fra innbyggerantall og dyktighet?

De følger ikke politiske spilleregler og de gjorde ikke jobben sin i forkant av vedtaket om sammenslåing. De har ikke gjort jobben sin som tillitsvalgte for fylkeskommunen, men de mottar frimodig godtgjørelser for tjenester de saboterer. Hadde fylkeskommunen støttet kravet om tre sykehus i Finnmark vill det vært en realitet nå. De burde være de første til å forstå avstander og værforhold og kjempe for befolkningen i det fylket de blir betalt for å representere.

Kapasiteten på skoletilbudene i Finnmark er ikke tilpasset elevtallet og styrer mot en økonomisk krise. Man har ingen forslag på hvordan dette problemet skal løses.

Havet har alltid vært Finnmarks viktigste samferdselsmulighet. Dyktige fagfolk for sjørelatert transport er tilgjengelig, men det virker ikke som om politikerne benytter eksterne rådgivere. Valgene som er gjort for Årøya er i ferd på å bli en parodi på manglende løsningsorientert politisk handlekraft. Hollenderen er ikke blitt en «Flyvende Hollender» men et kai –  fortøyd skandaleprosjekt.

Politikere på fylket lurer på hvem som har kjøpt og bestilt båten, og hva den skal brukes til? Hvem må ta regningen for forsinkelsene? Selv etter leveringsforsinkelse på flere måneder har ikke politikerne klare driftsavtaler og drifts budsjetter. Fylkeskommunen mestrer ikke sine praktiske oppgaver, drifter økonomisk uansvarlig og har ingen planer og budsjett løsninger for tiden etter en eventuell tilbakeføring.

Konklusjon:

Fylkeskommunene er blitt bremseklosser som genererer motsetninger, interne maktkamper og manglende helhetlige vurderinger. En tilbakeført Finnmark Fylkeskommunen vil ikke være et funksjonelt forvaltningsorgan som innenfor nasjonalt fellesskap sikrer et funksjonsdyktig lokalt folkestyre og effektiv lokalforvaltning.

Helsetilbud, skoler, veier og omsorgstjenester bør være et offentlig ansvar der man gjennom samarbeid med kommunene sikrer en akseptabel standard og som dekker lokale behov. Geografiske og klimatiske forskjeller gjør at tilbudene må tilpasses de reelle utfordringene hvor man vurderer helheten i samfunnets behov.

Tenker politikerne noen ganger på hvem som har gitt dem makt og hva som er deres primære plikter og ansvar? Sentrale politikere prøver å redde verden og sikre seg internasjonale retrett stillinger ved hjelp av befolkningens penger. Regionale og etnisk forskjellsbehandlede styringsorganer kjemper for egen makt, partipolitisk flertall og etniske, partipolitiske og lokale særrettigheter.

Bjørn Odden