Alta Museum er i fylkessammenheng et stort museum i et flott bygg og med store tilrettelagte utearealer med helleristninger. Museet tar i mot ambulerende utstillinger. Akkurat nå er det en fin utstilling av store rovdyr og dyr fra mårfamilien. Museet har også en fast Bjørn Wirkola-utstilling.

I juni 2022 åpnet museet en stor og flott basisutstilling. Vi følger bjørnesporene inn i utstillingen der den er satt opp på konvekse flater, og der også den konkave baksiden er utnyttet maksimalt. Vi møter helleristninger med elg- og menneskefigurer på bergflater og ovale steinblokker. Nå kan vi stoppe under flimrende lys og sette oss på den ovale sittegruppen med en utstoppet brunbjørn for å betrakte landskap, rekonstruksjonen av en forhistorisk skinnbåt og noen helleristninger. Her er også en monter med pile- og spydspisser, harpuner, skraper og flensekniver av skifer, alt fra yngre steinalderen.

Modell av utstillingsarealet Foto: Alta museum

På en vegg lenger inne står tavlen ”Det urgamle grunnfjellet” med en monter med mineraler og bergarter - visstnok ingen fra det baltiske skjoldet (grunnfjell), men fra den kaledonske perioden. 13 steiner markert med bokstaver henviser til tekster. Men dessverre er henvisningene feilaktige, for eksempel det er ikke skifer, men en annen bergart. Den samme feilen gjelder også asbest (aktinolitt) og de andre mineralene og bergartene. Museet bør søke kontakt med fagfolk for å få rettet dette opp.

På de neste buede flatene, både den konvekse og den konkave siden, er flere viktige natur- og økonomiske ressurser presentert; gruvedriften i Kåfjord fra 1820-tallet som førte til immigrasjon fra Nordkalotten til Kåfjord med en stor økonomisk oppgang, en tid var Kåfjord det største tettstedet i Finnmark.

En annen flate er om kvartsittskiferen med drift fra 1905. Skiferen er ekstremt hard og er mye brukt til takstein og til golv og inngangspartier. Den store eksporten til kontinentet bringer årlig millioner til kommunen.

Fra nyere tid kom nefelin-syenitt-utvinning i gang på Stjernøya. Nefelin er et viktig råstoff for glass- og porselensproduksjon. Produksjonen kom i gang i 1961 og det utvinnes over 300 000 t. pr. år.

Som gruvedrift, nefelin-syenitt utvinning og skiferproduksjon er også laksefisket presentert på en ypperlig måte. Men det er en overdrivelse og sjåvinistisk å kalle Altaelva for ”Verdens beste lakseelv” – da Tana og andre steder påstår det samme. For ikke å si elvene på Kamtsjakta og Alaska!

Heller ikke Nordlysforskning er glemt. Her er en fin og riktig presentasjon av nordlysforskning på 1890- og 1920-årene, - med flammende nordlys på storskjerm.

Modell av en skinnbåt fra yngre steinalder. Foto: Odd Mathis Hætta

Andre flater omhandler den sjøsamiske bosetting i Altafjorden. Vi finner også temaer som den samiske naturreligion med runebommer og offersteiner (sieidier). Her er dessuten en monter med garn og noen redskaper, samt en saueskinnsfell med det samiske ordet ”dork”. En dork har alltid – enten det er reinskinn eller saueskinn – hårsiden innover. Dette er ikke dork, men en saueskinnsfell. Vi siden er ausekar skiltet, men det mer ukjente for mange publikummere høtt er ikke forklart og skiltet. Hvorfor ikke?

Moderne og praktisk medier

Her er minst 16 videoskjermer med utdyping av temaer ved de forskjellige flatene med gjenstander og tekster. Dette er et moderne, praktisk og pedagogisk tiltak fordi man kan velge mellom norsk, samisk og engelsk tale knyttet til gjenstander, fotografier og tekster.

Derimot kan man stille spørsmålet med å tekste på tre språk. Ved bare å tekste på norsk og engelsk, ville museet fått bedre plass til autentiske gjenstander, og dessuten ville ikke all teksting virke så forstyrrende. Men det er vel et politisk spørsmål og dessuten at man skal være snill med samene! Politisk korrekt?

Utstillingen hadde utvilsomt vunnet på å ha færre tekster og kun på to språk. Museet har et 46-siders hefte på norsk og engelsk om helleristninger som man får når man kjøper billett. Museet kunnet ha har et tilsvarende fyldig utstillingshefte på tre språk. Dette kunne gitt plass til flere artefakter og gjenstander.

Vi må haste videre på utstillingen. Det neste er striden om utbygging av Altavassdraget. Både Nullpunktet og de arkeologiske nødutgravningene ved Virdnejávri er kommet med. Her er mest fotografier og tekster, men også enkelte gjenstander, blant annet kjettinger, plakater, pins og oblater. Kort framstilt, men meget god informasjon.

Helleristning av en kvinnefigur, funnet i nærheten av Isnestoften i Alta kommune. Foto: Odd Mathis Hætta

Noe helt annet: Alta Museums hovedtittel er ”VERDENS-ARV-SENTER for bergkunst”. Det er egentlig uforståelig, men jeg skjønner at dette assosieres og henspeiler på engelsk heritage som i utgangspunktet betyr arv. Nå er der flere store helleristningsfelter i Europa, og også i Norden. Derfor er tittelen merkelig fordi i global sammenheng er Alta å regne som lilleputt. Men det er vel en måte å trekke til seg turister, - noe annet kan det jo ikke være.

Floskler som ”Verdens beste lakseelv” og ”Verdensarvsenter” er provensialisme!

Tilbake til utstillingen: På tross av innvendingene, er dette en meget fin museumsutstilling. Som museet selv uttrykker det: Den nye utstillingen skal inspirere til aktivt bruk av museet.

I vår nye utstilling inviteres publikum til opplevelser, deltagelse, utforskning, debatt, kritisk refleksjon og stimuleres til nysgjerrighet og engasjement.

Odd Mathis Hætta