Skattelegging av havbruk
Vi har ingen planer om å gjøre verken oppdrettsgründere med milliarder på bok eller selskaper med superprofitt til ofre i statsbudsjettet, men det er god grunn til å bekymre seg over investeringsstans og uforutsette konsekvenser for en ekstremt viktig næring i distriktene.
Derfor blir den kommende høringsrunden ekstremt viktig for å synliggjøre konsekvensene av en grunnrenteskatt, blant annet når det gjelder nivå på skatten og hvor raskt den bør innfases. Planen er å sette i gang skattlegging fra 1. januar 2023, men konsekvensene bør etter vår mening vurderes nærmere først. Ikke minst hva angår effekten et statlig innhogg innebærer for distriktene.
I forrige runde i 2019 vendte rikspolitikerne tommelen ned til grunnrentebeskatning. Da blir sjokkeffekten ekstra stor med et kursskifte noen år senere, der man nærmest utpeker havbruk til den nye oljen. Etter den fossile tidsalder, kan det se ut til at havbruk, vindkraft og vannkraft skal være bærebjelker.
Vi mener kommunene som står for tilrettelegging og risiko bør ha større uttelling, for eksempel Alta og Hammerfest som begge er blant de fem største oppdrettskommunene i landet.
Etter vår mening har oppdrettsnæringa gjennom årene sluppet ekstremt billig unna bruken av fjordarmene langs en langstrakt kyst. Der aktivitet på land gir eksempelvis eiendomsskatt, har betydelig infrastruktur senket ned i sjøen gitt liten direkte pengestrøm til lokalsamfunnene og kommunene som jobber fram planer, avsetter areal og tar en risiko for miljøkonsekvenser.
Ikke minst hører en lokal uttelling hjemme i en nasjonal laksefjord med en gullåre som Altaelva og en unik laksestamme i enden av idyllen.
Det burde ha kostet å få låne eller leie naturen i snart 50 år, på lik linje med kraftskatten. Det handler blant annet om at kystfiskere tidvis har følt seg overkjørt.
Det er opplagt at havbruket har gitt store ringvirkninger i form av arbeidsplasser og skatteinngang. Mange småsamfunn i Altafjorden har overlevd takket være oppdrett, i tillegg til at lokale leverandører har hatt solide kunder som har kjøpt varer og tjenester for betydelige summer.
Vi må heller ikke underkjenne hva matproduksjonen betyr for en sulten verden, som leter etter nøkkelen til nok ressurser for milliarder av mennesker. Mer må komme fra havet, med minst mulig fotavtrykk og gjerne basert på bruk av fornybare ressurser.
Dessverre har man ikke klart å klekke ut en forutsigbar måte å sikre lokalsamfunn en rimelig skjerv ved bruk av naturressursene, som for laks, ørret og regnbueørret. En liten produksjonsskatt er beholdningen, sammen med et havbruksfond som først og fremst belønner vekst.
En ressursrente må ha balanse vertskommune kan leve med – og må ikke ramme lokal verdiskapning uforholdsmessig mye. Det gjelder naturligvis også for vannkraft og vindkraft.