Et aldri så lite eventyr ble avsluttet på Alfheim stadion søndag kveld. Magnus Andersen fra Øksfjord takket for seg, til stormende jubel og samkjørte ovasjoner fra tribunene.

Det er ikke alle forunt å spille 310 kamper for Tromsø IL. Det er bare spillere som Tore Nilsen, Bjørn Johansen og Miika Koppinen som er i samme klasse, så det sier en hel del om hvilket materiale Magnus er laget av.

Lopphavet har formet en spiller av stål, som tar en tørn for laget når det stormer som verst. Det har han gjort i 11 år for gutan.

Det handler ikke bare om å løpe lenge og fort. Magnus har hatt en egen evne til å dukke opp på de rette stedene fra høyrekanten. Slikt blir det 55 mål av, selv for en spiller som er kjent for å blø for drakta og fellesskapet.

Vi kan ikke annet enn å lovprise 35-åringen for hans lojalitet og evne til å se kollektivet. Han har tatt sine løpeturer for både Alta IF og Tromsø IL, men har aldri glemt hvor han kom fra, nemlig Øksfjord.

Nå var Magnus knapt nok født da Øksfjord IL var ett av Finnmarks aller beste lag, fryktet av de fleste. En kamp på Vassdalen stadion var ensbetydende med pryl for mange av motstanderne.

En drøss av fotballpersonligheter er skapt her, men mange av dem trivdes så godt i hjembygda, at de ikke søkte lykken på høyere nivå. Arve Berntzen er kanskje det beste eksemplet i så måte, men jeg kunne brukt to hender til å telle opp solide karer. Den ene er Pål Andersen, Magnus sin pappa.

Opp gjennom årene har man sett stoltheten i øynene til loppaværingene og finnmarkingene. Det er spesielt hvor mye det betyr, enten det er Sigurd Rushfeldt, Christine Bøe Jensen,  Morten Gamst Pedersen, Tore Reginiussen eller Magnus Andersen.

For ikke å snakke om hammerfestingen Marcus Holmgren Pedersen som spilte seg rett inn på det norske landslaget i en alder 21 år.

Vi tror denne stoltheten er viktig og konstruktiv, spesielt når det er så flotte personligheter som egner seg ypperlig som forbilder. De har vist at det var mulig å ta steget fra en forblåst grusbane til en arena for de store begivenheter, bare man er iherdig nok.

Det meste blekner når vi tenker på de to siste sesongene til Bodø/Glimt, som får det til å gro gåsehud på underarmen milevis lengre nord.

Gåsehuden får vi også når hedersmannen Magnus Andersen får en slik avskjed fra Tromsø-supporterne og lagkameratene. Sånt blir det stolthet av i by og bygd.