I det siste har jeg spurt meg selv, kan alt det gode med sykepleieryrket fortsatt oppveie at belastningen stadig øker?
Helsepersonellkommisjonen har jobbet med bemanningsutfordringen, og la fram sin rapport 2.februar. Kommisjonens leder, Gunnar Bovim, ønsker at vi blir mer effektive. Dette er som å vifte med en rød klut til sykepleierne.
At riktig personell brukes på riktige oppgaver vil bli viktig, men det er alltid pasientens behov for kompetanse som vil være avgjørende for fordeling av ansvar og oppgaver. Sykepleier har tre års utdanning etter videregående som er rendyrket til å gå i dybden på grunnleggende behov, sykdomslære, etikk mm. Ofte har mer erfarne sykepleiere også flere år med utdanning bak seg for å spesialisere seg. Ansvaret som følger av denne utdanning kan ikke enkelt fordeles bort, heller ikke alle arbeidsoppgaver.
Belastningen blir for stor
I Nordnorsk debatt kan vi lese om Mathilde Arnes som forteller om hvorfor hun sluttet som sykepleier. Dette er en historie vi må ta på alvor fordi hun peker på to store utfordringer.
– For høy belastning over tid
– Prioritering av hjelpebehov legges på den enkelte pleier
Uansett hvor meningsfullt og fantastisk sykepleieryrket er, så er det også tappende. Yrket krever at det er likevekt mellom de gode og de dårlige opplevelsene for å være helsefremmende. KLP sin arbeidslivsrapport beskriver at belastningen knyttet til det å være eksponert for andre mennesker kan utgjøre så mye som 30–40 prosent av sykefraværet blant dem som jobber i førstelinja i det offentlige.
Når du i tillegg må prioriterer hvem som skal få hjelp først, og hvem som må vente på medisiner, med mat, med vask og stell eller hjelp til å gåtur for å holde ved like gangfunksjonen, da går man fort på akkord med egne verdier og kunnskap. Brennpunkt sine dokumentarer om hjemmetjenesten og sykehjem gjelder heldigvis ikke for alle, men den gjelder dessverre for mange.
Sykepleier Svanhild sin fortvilelse i dokumentaren er dessverre ikke enestående. Både Svanhild og Mathilde beskriver det som er årsaken til at alt for mange slutter. Belastningen er for høy. To av ti sykepleiere er ute av yrket før de har jobbet i 10 år.
Prioriteringsdebatten tilhører politikere på høyt nivå. Denne er de ikke samlet villige til å ta. Isteden er det en ansvarspulverisering og pekelek som gjelder. Noe som er lite konstruktivt. Det er helt nødvendig at vi som samfunn står samlet i hvordan vi skal ivareta våre pasienter. Problemet er komplekst, og det må løses på tvers av flere departement.
Hvorfor er en sterk offentlig helsetjeneste viktig?
Gode helsetjenester har betydning for kommunens næringsliv, for beredskap, for bolyst i distriktene og for hvordan vi får utdannet vårt helsepersonell. Hver og en beslutningstaker må ta sitt ansvar og ikke tro at et helsedepartement, utvalg eller rapporter alene skal løse sykepleierkrisen. God samhandling må til for å finne løsninger som gir gode kommunale helsetjenester, som opprettholder kompetansen i sykehusene og som rekrutterer kvalifiserte sykepleielærere.
Et godt eksempel på samfunnsansvar er studiesenteret Midt -Troms som starter opp kurs i norsk og matte slik at det skal bli mulig å kvalifisere seg til for eksempel sykepleierstudiene. Det samme gjør Alta kommune. Gratis barnehageplasser og nedskrivning av studielån i tiltakssonen er andre eksempler. Nylig har Tromsø kommune lansert sin rekrutterings – stabiliseringsplan som har tatt inn over seg at vi må ha god bredde i tiltakene.
Vi må tenke enda mer nytt for å beholde befolkningen i nord. For å kunne leve og bo – og få gode helsetjenester. Da må vi være villig til at det koster litt mer for Norge.
Arbeidsglede i verdens beste yrke
Helsepersonellkommisjonen som ble lagt fram 2. februar peker også på nødvendigheten av arbeidsglede. Når NSF spør sykepleiere hva de ønsker mest, så peker de på godt arbeidsmiljø og fagmiljø, stabil og god ledelse, faglig utvikling og lønn.
Elementer som må se på for å skape arbeidsglede er, ifølge kommisjonen, bedre organisering av helse og omsorgstjenesten, arbeidsforhold og arbeidstid, utdanning og kompetanseutvikling, prioriteringer og riktig behandling, digitalisering og teknologisk utvikling, og selvfølgelig oppgavedeling.
Vi mangler nesten 7000 sykepleiere. Jeg har aldri angret på at jeg ble sykepleier, og jeg vil fortsatt anbefale yrket til alle. Det gode veier oftest opp for alle utfordringene. Men den siste tiden har feil og mangler som vi i NSF har påpekt over lengre tid, endelig kommer mer fram i media. Det er bra at politikere og hele den norske befolkningen tar innover seg hvordan situasjonen faktisk er.
Helsesektoren står i en krise. Det går ut over kvaliteten i helsetjenesten og det går på pasientsikkerheten løs. Samtidig så er det mye latter, glede og fine stunder midt i alvoret. Vi sykepleiere har bare ikke gode nok arbeidsforhold, og det haster å gjøre noe med dette. Er du enig?