Statsminister Jonas Gahr Støre kom til Finnmark sist uke for å vise finnmarkingene, inklusiv reindrift og den samiske befolkningen, at han og Ap skal bygge et nytt Finnmark.

En region hvor samer og nordmenn skal finne de gode løsningene på kraftbehov og arealkonflikter. Intensjonen var helt sikkert den beste, men uten å peke ut en klar retning med konkrete grep, blir besøket kun et nytt bevis på hjelpeløsheten og handlingslammelsen som preger regjeringen.

Det er litt «dead man walking» over Støre, skjebnen til regjeringen og hans lederrolle kan bli avgjort denne våren. Skjebnen til regjeringen kan fort bli bestemt av elektrifisering av Melkøya og en linjebygging som framstår som totalt unødvendig, og som kan utløse en ny «Fosen-sak».

Solskjær vs Støre

Hva skjer når en leder mister «garderoben» ut over at han må gå, eller blir sparket? Som en lidenskapelig United-tilhenger gråt jeg da Ole Gunnar Solskjær fikk sparken. Han stod for alle de verdier som er nedfelt i historien til United, og var på god vei til å gjenskape kulturen Ferguson med stor suksess hadde nedfelt.

Mangel på tydelighet og lederskap overfor én spiller, Ronaldo, skapte elendige resultater, fall på tabellen. Uansett hvor sårt det var for meg og andre tilhengere; det uunngåelige skjedde; han ble erstattet.

Parallellen til Jonas Gahr Støres situasjon er åpenbar. Han har også en spiller i garderoben han ikke evner å styre. Støre lar spilleren styre regjeringens politikk i nord. Equinor er Støres Ronaldo.

Begge blottet for vilje til å ta ansvar for laget/samfunnet. Equinors manglende vilje til å ta samfunnsansvar, demonstrert ved å regne vekk ilandføring av oljen utenfor Finnmark, nå ved å rane til seg all tilgjengelig kraft og påføre Finnmark varige skader, kan fort bli regjeringens fall.

For det er et gryende opprør blant Støres egne i Finnmark over mangel på styring, noe som blir tydeliggjort ved at regjeringen kun er opptatt av hva som er bra for Equinor og pengebingen til selskapet.

Ap-leder Jonas Gahr Støre har ikke klart å forklare hvordan han skal erstatte strøm tilsvarende fem Alta Kraftverk, som går med på å elektrifisere Melkøya. Foto: Jan Langhaug, NTB

Mangler evne til å styre

Det grønne skiftet vil ifølge energikommisjonens utredning kreve investeringer opp mot 1.000 milliarder i Norge. Fra Høyre og Ap hevdes at vi må ha utenlandsk kapital inn, at vi ikke har pengene som skal til. I 2022 hadde Equinor et overskudd på 770 milliarder kroner.

Equinor er 67 prosent statlig eid; og en regjering med et snev av styringsvilje kunne gjort selskapet til en spydspiss i det grønne skiftet. I Finnmark kunne regjeringen tvunget Equinor til å oppfylle samfunnskontrakten om at oljeutvinning utenfor kysten, skal gi lokale og regionale ringvirkninger, altså at oljen skal til land.

Det har alltid skjedd parallelt med at oljeutvinningen har beveget seg nordover. Men i Finnmark er det greit at samfunnskontrakten brytes. Paradokset er at Støre og nestleder Bjørnar Skjæran, gikk høyt ut da Solberg-regjeringen stoppet ilandføring av oljen fra Johan Castberg-feltet.

De beskrev dette som et historisk svik mot Finnmark. I posisjon er det Ap som svikter Finnmark.

Mangelen på styring blir enda mer åpenbar når regjeringen bygger opp Equinors narrativ om at kun elektrifisering med landstrøm kan avkarbonisere Melkøya. Norsk og utenlandsk ekspertise er enige; ingen steder ligger bedre til rette for karbonfangst og lagring (CCS) enn Melkøya.

Equinor har selv utredet CCS som et fullt realistisk alternativ. Men i deres regnestykke vil kontoen øke med en god del flere milliarder om de elektrifiserer med landstrøm. Det er best butikk for Equinor å rane til seg strømmen Finnmark ønsker å bruke til å utvikle et fylke som sliter.

Så langt avviser Støre og co i regjeringen å utrede alternativ, men også å la Stortinget få avgjøre hvem vi bør stole på; Equinor eller miljøbevegelsen og fagekspertise.

Regnestykket

I dag må Equinor ut med opp rundt 2.000 kroner per tonn CO-2 som slippes ut i avgift/kjøpte kvoter. Equinor har regnet seg til at elektrifisering med landstrøm og full avkarbonisering vil koste mellom 500 og 600 kroner tonnet, altså at de vil ha en gevinst på 1.500 kroner tonnet. Ganges dette med 850.000 tonn CO-2 som er anslått årlig utslipp, vil Equinor sitte tilbake med en gevinst på tosifret antall milliarder kroner årlig på en slik butikk.

Equinors butikk er også hovedbegrunnelsen til at statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland sannsynligvis allerede før valget i 2021 la en åpenbar strategi om å presse gjennom elektrifisering av Melkøya med landstrøm.

Starten på slutten for Jonas

Elektrifiseringen av Melkøya med landstrøm kan bli starten på slutten for Jonas og hans Ap-ledede regjering. Det er min analyse, men gis uten garanti, og kan endres av at regjeringen snur. Jeg er ingen rik mann, men likevel villig til å satse familiens penger i et veddemål om at elektrifiseringen av Melkøya med landstrøm ikke blir realisert de nærmeste ti årene.

Årsaken er juridisk. Men Equinors PUD vil også politisk vise seg umulig å få flertall for.

Linja Skaidi - Hammerfest er neste Fosen-sak, og omfanget av demonstrasjoner og protester vi har sett vil være krusninger i vannflata å regne for hva som vil komme, dersom OED godkjenner linjebyggingen. Alt tyder på at Ap er politisk isolert her, og at selv regjeringspartner Senterpartiet, vil stå på andre siden av Ap. Det er også vanskelig å tenke seg at regjeringens støtteparti SV vil ofre sin miljøprofil og klare holdning til at utbygginger i viktige reindriftsområder må ha god margin til menneskerettighetsbrudd.

Tålegrensen nådd

Reindrifta og Sametinget har fått ny selvtillit og entusiasme knyttet til å stoppe arealinngrep som kan true reindrifta. For 420 kV-linja Skaidi - Hammerfest har OED og tidligere regjering slått fast at tålegrensen for reindrift på Kvaløya er nådd.

Distrikt 22 Fiettar som drifter i området hvor linja skal tvinges gjennom, har sterke politiske føringer og utredninger på at inngrepet vil true hele distriktets framtid.

Leder av distriktet, Nils Mikkelsen Utsi, har gjort det klart at reindrifta i dette området kan stå og falle med linja, og at distriktets 140 sysselsatte kan måtte finne seg noe annet å gjøre om linja blir bygd.

Er det noen andre enn Støre og Aasland som tror at et utbyggingsvedtak fra OED ikke vil utløse en langvarig rettsprosess? Dersom saken havner i retten, er det noen som virkelig tror at det denne gang ikke blir gitt oppsettende virkning, det vil si at inngrepet må vente til en endelig rettsavgjørelse?

Det som gjør linjebyggingen både juridisk og politisk svært problematisk, er at tidligere energiminister Tord Lien fra Frp gikk i konsultasjon med daværende sametingspresident Aili Keskitalo i 2016.

Vi vet ikke hva som ble sagt i forhandlingene, men resultatet ble at Lien forhandlet vekk tre vindparker i det aktuelle området. De ville alene produsert nok kraft til elektrifisering av Melkøya.

I konsultasjonen solgte Sametinget vekk motstanden mot 420 kV-linja Balsfjord - Skaidi, og neste byggetrinn Skaidi - Varangerbotn, for å få OEDs konklusjon om at tålegrensen var nådd i området Skaidi - Hammerfest.

For å legge et grunnlag for vindkraftutbygging i Finnmark, realisering av noen av planene der reindrifta er minst berørt, bør det å legge linjeplanene til Hammerfest død, være en lav pris for en hestehandel med Sametinget som kan gi ny linje til Øst-Finnmark og noe mer fornybar kraftproduksjon.

Finnmark Ap har sagt at linja Skaidi - Varanger har høyeste prioritet, og at linja Skaidi - Hammerfest må vente til linja til Øst-Finnmark er realisert. Sametinget, og Ap-gruppa på Sametinget, frister med at dersom linja Skaidi - Hammerfest legges vekk, vil det gi god glid for ei 420 Kv-linje til Øst-Finnmark.

Hvorfor brukte ikke Jonas muligheten under sitt besøk i Finnmark til å vise Sametinget vilje til dialog, og konkret signal om at Sametinget kan få, dersom de er villig til å gi?

Årsaken er at Ap-regjeringen for lenge siden har bestemt seg for å tvinge gjennom elektrifiseringen av Melkøya med landstrøm. Uten linja Skaidi - Hammerfest vil Equinors elektrifiseringsplan ikke kunne gjennomføres.

Min analyse er basert på at Statnett nylig i en NRK-sak gjorde det klart at de er godt i gang med detaljplanlegging av linja Skaidi - Hammerfest. Noen kontrakter er tildelt, og for andre er det igangsatt anbudskonkurranse.

Statnett forklarer hastverket med at de har politiske signal om at regjeringen ikke vil trekke konsesjonen tilbake. Altså ikke ta klagen fra Sametinget og reindrifta til følge. Hvem har tyngde til slike politiske signal? Selvsagt noen som snakker på vegne av regjeringen.

Internt i Statnett er Altaposten kjent med at statsforetaket ikke vil utfordre eierens signal og ønsker. Samtidig at det er, slik vi forstår, bred enighet i organisasjonen om at linja til Øst-Finnmark skal prioriteres både i planlegging, økonomisk og ved gjennomføring.

I programmet «Helgemorgen» sist lørdag gjentok statssekretær Amund Vik nok en gang et argument han må vite er basert på sviktende fakta. Han hevdet at Equinor betaler en vesentlig del av linja til Hammerfest, og oljenæringen har bidratt økonomisk til linjebyggingen fram til og i Finnmark. Dette bør Vik beklage og rette opp.

Fakta er at Equinor ikke har bidratt med ei krone for linja Balsfjord - Skaidi. Lenge ble det hevdet at Equinor skulle dekke halvparten av linjekostnadene Skaidi - Hammerfest som kan ende på 2,4 milliarder kroner. Faktum, som er bekreftet både av Statnett og Equinor, er et beskjedent anleggsbidrag på 0,4 milliarder kroner fra Equinor. Staten vil sannsynligvis betale 88 prosent av de 400 millionene gjennom en ekstraordinær skattepakke.

Allergi mot styring

Regjeringen skal ha ros for tilgjengelighet, og at de stiller opp for media. Dessverre slår de på floskelmaskinen hver eneste gang det kommer spørsmål om hvordan utfordringene skal løses.

Altaposten utfordret statsministeren sist fredag om hvordan han og regjeringen ville erstatte den landstrømmen som skal brukes til elektrifisering av Melkøya. Det det vil si skaffe kraft i størrelsesorden fire til fem Alta Kraftverk i løpet av et par år?

Han ikke ville svare fordi han ikke godtok regnestykket. Han sa at anslaget om at elektrifiseringen vil kreve fire til fem Alta Kraftverk kunne han ikke godta, at han ikke satt på en slik informasjon.

Bare for å ha det i mente; Alta-utbyggingen som ga oss Alta Kraftverk utløste historiens største miljøkamp i Norge. Det er skremmende at statsministeren ikke erkjenner hvilken enorm underbalanse på strøm han og regjeringen er i ferd med å sende Finnmark inn i.

Vi skal hjelpe Jonas Gahr Støre med en oppdatering: Elektrifiseringen av Melkøya vil ifølge Equinor kreve 3,9 TWh strøm (rettet tirsdag ettermiddag fra 390 tWh til 3,9 tWh) . Produksjonen til Alta Kraftverk er årlig på rundt 0,7 TWh (terrawattimer).

Kraftkrisen i Finnmark er ikke et framtidig problem. Kraftmangelen slår ut allerede i dag. Bedrifter som krever over 1 MW må søke tilknytning, og får allerede i dag nei.

Noen får lovnad om tilknytning på vilkår, det vil si at de kan få tilfredstilt sitt kraftbehov, men da kun på tider av året hvor kapasiteten er bedre enn eksempelvis på vinteren.

I Porsanger søkte en bedrift om 5 MW til et kveiteoppdrett. Avslagsbrevet gjorde det klart at alle over 1 MW må søke, og ville få nei. Til sammenligning har Equinor fått reservert 410 MW til elektrifisering av Melkøya.

Ap opprør i nord

Det er opprør i Arbeiderpartiets rekker i nord. Jeg har snakket med tidligere ledere av kommuneparti, og som et helt liv har vært utrolige lojale mot Ap, som vil ha en helt ny ledelse av Ap. De fleste peker på Trond Giske, som er tydelig på Arbeiderpartiets verdier og politikk, og vil styre ut fra disse. Ikke minst kommuniserer Giske på en forståelig måte, både generelt, men ikke minst i energipolitikken. Tilhengerne innser at Giske per i dag er uaktuell, men freder ingen i den nåværende Ap-ledelsen.

Likevel vil Jonas til tross for spredte krav internt kunne fortsette som leder for Ap. Situasjonen er langt verre for Jonas på Stortinget. Miljøpartiene danner en felles front for å kreve at elektrifiseringen av Melkøya skal stortingsbehandles, og at regelverket satt ned av nasjonalforsamlingen krever dette.

Klarer de å tvinge regjeringen til en transparent og demokratisk behandling, vil også kravet om utredning av alternativ til bruk av landstrøm ha et flertall i Stortinget bak seg. Det vil være første steg mot mistillit.

Per i dag er det kun Ap som bestemt avviser å få karbonfangst og lagring utredet som alternativ til elektrifisering av Melkøya med landstrøm. Regjeringspartner Senterpartiet fikk et klart krav fra et enstemmig årsmøte i Finnmark Senterparti om å si nei til bruk av landstrøm, samt utrede alternativ. På årsmøtet var parlamentarisk leder Marit Arnstad gjest, og støttet hundre prosent opp om fylkespartiets enstemmige krav.

SV har lagt hele partisjela i at alt som er mulig for å unngå en ny «Fosen-sak» skal prøves. Dersom Ap ikke snur, og forsøker å presse en ny kraftlinje gjennom et av de viktigste reindriftsområdene i Finnmark, vil SV ikke kunne redde regjeringen. Ved et eventuelt mistillitsforslag i Stortinget vil SV velge miljøinteresser/samiske interesser.

Skulle Senterpartiet svikte velgerne og sine partifeller i Finnmark, kan det likevel bli flertall for å stoppe elektrifiseringen av Melkøya med strøm fra nettet, men også et påfølgende mistillitsforslag. Høyre har så langt vært Arbeiderpartiets politiske siamesiske tvilling. Høyre i Nord-Norge har sagt at Melkøya ikke kan elektrifiseres før det er nok linje- og kraftkapasitet til å forsyne innbyggere, nye etableringer og lokalt næringsliv.

Så er spørsmålet om Jonas og co vil snu og tenke på Finnmarks beste, og ikke legge til rette for at Equinor kan fylle på bankkontoen med nye milliarder?

Det vil være et svar på om regjeringen lytter til folk i nord. Altas ordfører Monica Nielsen har sagt det treffende: Aldri før har avstanden mellom Finnmark og Oslo/Youngstorget vært større enn i dag.

I min neste kommentar denne uka vil jeg i en analyse peke på hvorfor Arbeiderpartiet ikke evner å lytte til partivennene og velgerne i nord. Hvorfor partiet har malt seg inn i et hjørne, hvor de må handle raskt for å komme seg ut.