Ingalill Olsen tar opp en rekke viktige problemstillinger for et levedyktig næringsliv i Finnmark. Det viktigste er etter min mening at vi må legge til rette for å leve av naturressursene i vårt område. Tiltakssonen er nok et viktig hjelpemiddel som også kan forbedres, men slike tiltak vil ikke fungere dersom vi ikke har arbeidsplasser, arbeidsplasser som baserer seg på de naturressursene som finnes i fylket.

Sametinget har i dag en politikk som i hovedsak bygger på reindrift, språk og kultur og er derfor for snever til å utvikle Finnmark utenom indre strøk. Det er sikkert 60-70% av befolkning i gamle Kvalsund som kunne ha vært med i samemanntallet, men for dette området har sametinget en politikk som kun kan føre til avfolkning. Sametingspolitikerne må være villig til å diskutere hvordan viktige naturressurser kan utnyttes på en skånsom måte for å få en positiv økonomisk og befolkningsmessig utvikling.

Fylkespolitikerne må tørre å diskutere hvordan pengene til veier/samferdsel og videregående skoler kan brukes for å bygge opp levekraftige samfunn. Samfunn som kan produsere, foredle våre fiskeressurser og oppdrettsfisk, med moderne teknologi og et vidt spekter av produkter. Det er ikke framtidsrettet å bruke millionbeløp for å opprettholde steder med en handfull pensjonister og feriesteder for «byfolket».

Stortingspolitikerne har det største ansvaret for utviklingen i Finnmark, både den som har ført til den negative utviklingen og de endringer som må komme for å snu trenden. Først og fremst trenges det et nytt regelverk innen fiskeriene. Hvem som skal ha tilgang til fiskekvotene er kanskje den viktigste problemstillingen. Det må slås fast at fiskeressursene er en nasjonal ressurs som eies av fellesskapet og er ikke en privat eiendom. Det er pinlig å se at en pensjonert fisker kan selge sin gamle utrangerte sjark for millionbeløp dersom det følger med en fiskekvote. En kvote som kan kjøpes av en trålereder et annet sted i landet. De samme gjelder sjølsagt all kvotehandel og kvotearv. Slike kjøp og salg av våre alles verdier må stoppes, det er en skam at enkeltpersoner kan få så stor makt over nasjonens ressurser.

Det er nesten «gru morsomt» når en ser at de kommunene som tjener mest på fisken fra Barentshavet ligger rundt byer på Vestlandet og Oslo, mens kommunene i Finnmark sliter. I en tid med miljø og forurensing i sentrum burde anledningen til å snu utviklingen være mulig. Å frakte fisken tusenvis av kilometer med forurensende trailere og trålere for å fly den ut fra Gardemoen burde bli forbudt når Lakselv flyplass ligger nærmer både Østen og USA.

Finnmarks framtid er avhengig av at politikere på alle nivåer er villig til å tenke nytt. Lokalt og regionalt må politikerne snarest sette sine gamle kjepphester og fordommer på stallen og prøve å se hvordan alle ressursene i regionen kan utnyttes og snakke med størst mulig enighet ovenfor de sentrale myndighetene.

Ole Simonsen