Når journalister i store deler av verden blir truet og risikerer å bli drept på jobb, varmer det langt inn i sjelen når fredsprisen tildeles modige og dyktige representanter for yrket.

Den russiske redaktøren Dmitrij Muratov og den filippinske journalisten Maria Ressa er tøffere enn de fleste og har ikke latt seg kue i sin virksomhet. De stirrer makta rett i fjeset og gjennomfører sitt samfunnsoppdrag med ryggen rak.

I vårt naboland har den respekterte avisa Novaja Gazeta  vært en bauta gjennom flere år, noe som også er tydeliggjort gjennom den regionale mediekonferanse Svarte Natta i Tromsø. Der har Muratov fortalt sin usminkede historie, til inspirasjon for lokale journalister som har en langt enklere hverdag.

Muratov dedikerte prisen sist fredag til seks drepte kolleger. Få har glemt Anna Politkovskaja som ble skutt på åpen gate i Moskva for 15 år siden. Det gjør inntrykk den dag i dag, men hvert eneste år flyter blodet i land som lider av kronisk mangel på ytringsfrihet og pressefrihet.

Prisen er høy,  men alternativet er livsfarlig for oss alle og de verdiene vi skatter så høyt. Uten journalistikk i ordets rette forstand, risikerer vi knefall for destruktive krefter, lukkethet og maktovergrep.

Vi må heller ikke gjøre den tabben å skape et vi og dem når det gjelder ytringsfrihet. I forbindelse med dekningen av valget i USA ble redaktørstyrte medier obstruert og utsatt for hersketeknikker, selv fra presidenten. Utfordringen er i så måte også stor i den vestlige verden, slik vi ser at demokratiet er under konstant fare når ytringsfriheten er under angrep.

Nobels fredspris er en viktig anerkjennelse av medias maktkritiske rolle, men også en håndsrekning til det samfunnsoppdraget journalister er satt til. I en verden preget av fake news og bevisste og kontinuerlige forsøk på å svekke tilliten til redaktørstyrte medier, trengs det tydelige stemmer.

I Norge har journalister og media gode kår og vilkår for å drive med sannhetssøkende virksomhet. Vi kan få rasende tilbakemeldinger og trusler når det publiseres kritiske artikler, men det blir blåbær sammenlignet med det fredsprisvinnerne og mange andre journalister opplever.