Fotball-president Lise Klaveness plasserte skapet under FIFA-kongressen i Qatar, bare et halvt år før VM sparkes i gang.

Det skjedde i løvens hule, der man primært møter lojale og maktglade menn, som mener eventuell kritikk skal fremføres på bakrommet.

Det er ikke uten omkostninger å stirre makta i hvitøyet med fast blikk, det kan bety både fordømmelse, kritikk og isolasjon. Det anfektet ikke den modige 40-åringen fra Norge.

På tydelig og saklig vis tok Klaveness for seg både tildelingen av mesterskapet, utnyttelsen av migrant-arbeidere og neglisjeringen av menneskerettigheter, i tråd med verdier vi er opptatt av å ivareta i Norge. Da må vi i det minste si fra når urett skjer rundt oss, som også herrelaget i fotball har gjort ved flere anledninger.

Under OL sist sommer tok sandhåndball-damene et betimelig oppgjør med sexistiske kleskoder, mens unge utøvere som Anette Sagen og Maren Lundby har utfordret sin mannsbastion i hoppsporten. For retten til å delta på egne premisser.

Vi tror sport har en egen evne til å føre folk sammen, på tvers av grenser og kulturer. Vi skal være respektfull i møtet med andre nasjoner, men også være direkte og tydelige på hva som er greit og ugreit. Da må vi bruke talerstolene som byr seg, enten det er på kongresser eller i media.

Vi synes det er pinlig når norske representater ikke har ryggrad til å stå for sine verdier, enten det er fredspris til dissidenter eller en Dalai Lama som fortjener betingelsesløs støtte og respekt. Hvis det er en nasjon og næring som tåler en irrasjonell reaksjon fra Kina, så er det norsk havbruk.

Putins krigsretorikk har i mange år blitt møtt med naivitet og misforstått unnfallenhet. Som naboland skal vi dyrke samkvem folk til folk, som bygger bruer, men vi må samtidig forholde oss klare og tydelige når menneskerettigheter brytes og demokratiske prinsipper utfordres.

Lise Klaveness fremførte sitt budskap i et land der homofile kriminaliseres og der kvinner diskrimineres strukturelt. Det fortjente vertskapet og mange av delegatene å høre. Ikke i kulissene der det meste dysses ned, men i plenum der både makta og offentligheten behøver budskapet, mer enn noensinne.