Hovedmandatet jeg har fått hos velgerne:

  1. Fødeavdeling til Alta er en rett kvinner i Finnmark største by har til å føde uten lange og kompliserte reiser.

  2. Geriatri til våre eldre - det har våre eldre i Alta, Kautokeino og våre distrikter rett til.

  3. Beredskap for Kautokeino, både for at pasienter skal slippe å reise langere enn 140 kilometer for enkle undersøkelser, for fødsler eller for pasienter som har vært med å bygd landet og som nå er i  livets høst.

  4. Teleteknologiske løsninger som vil gi pasienter i hele Finnmark en bedre livskvalitet.

Ydmykhet for kunnskap

For meg er kunnskapen dere gir meg viktig. Det er den energien jeg trenger for å gjøre en god jobb for dere alle. Kunnskap om utfordringer dere står i når dere er syke, gravide, fødende, eldre deler jeg med alle jeg møter. Den kunnskapen dere gir meg deler jeg med alle politikere og andre som kan gjøre en forskjell til beste for dere.  Enhver politiker – uansett parti – burde akseptere og gjøre noe med den kunnskapen de får.

Samlet hører dette, slik jeg ser det, under en totalberedskapsplan som skal sikre tryggheten til folk i distriktene i Finnmark, men også til befolkningen i Finnmark største by, Alta. Vi må altså ta kunnskapen med oss for å bygge en god framtid - for framtiden - ikke historien.

«Det er ikke bare du som har rett, andre politikere har andre løsninger som vi mener er bedre enn fødeavdeling til Alta.»

Det ble sagt ved en anledning nå etter at vi snudde kalenderen til 2023. «Så fint», svarte jeg.  «La meg høre». Det ble stille. Jeg prøver meg igjen:

Vi snakker jo om fødetilbudet i Finnmark største by, Alta. Der de fleste fødekvinnene i Finnmark bor - slik tall fra SSB viser. Jeg spør:  Hvilken løsning mener du er best for kvinnen som skal føde:

  1. Bli i Alta og føde på en fødeavdeling ved Klinikk Alta uten lange reiser, eller:

  2. sende den gravide - som snart er i fødsel - på landeveien uten jordmorfølge 140 kilometer i en fremtid med klimatiske problemer?

Svaret jeg fikk var: «Sånn kan du ikke stille spørsmålet, det gir ingen mening, for da tvinger du meg til å ta utgangspunkt i et premiss jeg ikke er villig til å ta.»

Hva så med premisset for at eldre mennesker skal slippe å reise til et lokalsykehus som er utilgjengelig for å sjekke CRP, eller betennelse i kroppen? Er det rom for at Alta, Finnmark største by, skal få et tidsriktig tilbud slik at diagnostisering ved for eksempel høyt CRP kan skje ved Klinikk Alta?

«Nei, premisset du legger fram - kan jeg ikke godta. For vi har ikke nok sykepleiere og leger.»

Det er jo et viktig og riktig argument. Men da må vi jo utdanne flere leger og sykepleiere for fremtiden - i mellomtiden må vi strekke oss for å få sykepleiere til å stå lengre i jobb - gi dem noen gulrøtter, slik at de fortsetter i arbeidet som sykepleiere - og ikke begynner i andre yrker.

Svar: «Det blir jo veldig økonomisk krevende.»

Men saken er jo at skattebetalere betaler 40.000 kroner i uka for sykepleiere i vikarstillinger? Kan vi øke lønningene eller gi sykepleiere bedre arbeidsvilkår, slik at de velger å stå lengre i arbeid.

«Det blir vanskelig», svarer min samtalepartner. «Vi må forholde oss til trepartssamarbeidet som er i arbeidslivet. Vi kan ikke lage egne regler for sykepleiere.»

Premissene fra DERES levde liv med utfordringer velges bort - og godtas ikke av politikere som argument for å sikre KVINNERS RETTIGHETER til å føde i Alta - eller eldre menneskers rettighet til å slippe lange traurige reiser i en sårbar tid for dem. Men er det slik at politikere virkelig kan velge egne premisser for fakta?

Jeg mener bestemt: Hvis vi sier at vi skal bygge fremtiden, må vi jo godta realitetene - og ikke velge fakta ut fra egne premisser, som kan væra i kategorien fake news? Som passer til de svarene vi ønsker å få.

Irene Ojala, Stortingsrepresentant

Pasientfokus