Det smått legendariske smilekurset til SAS-sjef Janne Carlsson på 1980-tallet hadde prellet av på rasende flypassasjerer ved inngangen til årets fellesferie.

Smilet har forlengst stivnet og er nå direkte fraværende, fra kabin til forhandlingsbord. For ikke å snakke om de ved utgangen og køer, de som helt uten skyld får spolert ferien.

Nå gjelder det å berge siste rest av oppdrift. Omdømmet til det en gang så solide skandinaviske flyselskapet, har crashlandet ettertrykkelig.

Flere år med korona-sanksjoner og forventninger har blitt til frustrasjon, varmet opp med en serie uforklarlige kanselleringer og dernest flyteknikere uten magemål.

Da er timingen på grensen til skandaløs når alt av SAS-kunder blir satt på bakken etter et halvt år med forhandlinger, eller enighet om å være uenige.

Mange sitter med en følelse av å ha kastet store pengesummer ut av vinduet, og i Finnmark er vi smertelig klare over hva mangel på alternativer betyr og hva det koster å bestille billetter til en drømmeferie i solrike omgivelser.

Etter seks streiker på 12 år må pilotene forvente kjeft, men vi tenker at ledelsen selv har bidratt sterkt til å skape krigersk stemning internt i selskapet. I forbindelse med en tiltrengt omstiling må den nye hverdagen tuftes i hele selskapet, ikke ved bruke ansatte som rundingsbøyer for å oppnå besparelser.

Økonomien tilsier at mange normalt ser alvoret og behovet for et felles løft, men da kan man starte med egne honorarer, bonuser og virkelighetsfjerne avlønninger for toppsjiktet, før man appellerer til en redningsaksjon basert på enighet i organisasjonen. 12,5 millioner i topplederlønn for å være ryddegutt er drøyt, spesielt hvis det ender med mer rot.

Å si opp halvparten av pilotene og nulle ut ansienniteten, vitner ikke om at man ønsker en harmonisk overgang til ny struktur med tre selskaper. Lojalitet må man fortjene og en ledelse som legger all skyld på pilotene og ikke ser at egne grep er dårlig forankret, gjør at veien til forhandlingsbordet blir ekstra krevende.

Luftfarten har lenge trengt strukturendring og omstilling. Mange selskaper har tatt dette maratonløpet, men det må skje sammen med ansatte og markedet man befinner seg i. For eksempel det skandinaviske. Det vil innby til tillit, også utad. Med den svenske og danske stat på eiersida burde det vært en selvfølge med gode prosesser.

Nå blir inntrykket rufsete, og frykten er naturligvis konkurs. Hvis det er noe vi i nord bør være opptatt av, så er det fortsatt konkurranse.

SAS-monopolet fungerte i sin tid som pengeutpressing av reisende på stamnettet - og Norwegians inntreden ga sunn konkurranse. Slik vil vi fortsatt ha det, både for næringsliv og privatmarkedet.

Derfor håper vi fortsatt på to gode konkurrenter på rutenettet i nord. Da må selskapene spille på lag med sine egne ansatte og sørge for at en eventuell dugnad skjer med gjensidig tillit.

En konfliktlinje har en tendens til å ramme de mange som skal på ferie eller til sine aller kjæreste. Det går ikke i det lange løp og det beste man da kan håpe på er oppkjøp eller nye aktører på markedet.

Rolf Edmund Lund

Ansvarlig redaktør