Damefotballens EM ble en fantastisk suksess for arrangørlandet England. Det gir inspirasjon for jenter og kvinner i hele verden

Vi våger påstanden om at mesterskapet var  en suksess for damenes inntreden som viktig og aktør i sirkuset som internasjonal fotball er blitt, men det drypper også på  lokale jenter med drømmer og ambisjoner.

Mesterskapet dokumenterte kvalitet på lag og enkeltspillere som løfter damefotballen på høyde med fotball for menn, både individuelt og lagmessig. Det forutsatt at vi justerer for kvinnenes naturlige fysiske forutsetninger, som blant annet setter begrensninger på tempo og duellstyrke i forhold til menns utøvelse av fotballspillet.

Kvinnefotball internasjonalt er ikke andrerangs idrett. Det er toppidrett med litt ulike valører i forhold til den Virgil Van Dijk og Erling Braut Haaland serverer. Selv om mesterskapet i England ble omfattet med enorm interesse og fulle tribuner i toppkampene, har herrefotballen hatt et forsprang gjennom tiervis av år med kommersiell utvikling. Pengene som går gjennom klubbene har vært katalysator for sportslig utvikling, og ikke minst kommersiell dyrking av stjerner.

Flytter vi blikket fra England til Norge, og tar også et raskt tilbakeblikk på kvinnefotballen i Finnmark, er ikke alt like rosenrødt. Nasjonalt har NFF derfor gjort et viktig grep etter et fiasko-EM for Norge.

En kvinnetrio med Hege Riise (landslagssjef), Monica Knudsen og Ingvild Stensland tar over for Martin Sjøgren, som må sies å ha mislykkes med å forsvare norske tradisjoner som kvinnefotballtopp i Europa og verden. Det er et fornuftig valg. Når Norge har to av verdens dessidert beste spillere, kåret av ulike instanser,  bør det igjen være mulig å bli stolt av kvinnelandslaget.

Lokalt er det bare å slå fast, at der drømmer er blitt til virkelighet for mange lag og utøvere i damefotballen der ute, er vi lokalt på marerittnivå når det gjelder entusiasme og sportslig utvikling. Fotballkretsen og toppsatsing på Alta videregående skole bidro til å løfte Alta IF og Finnmark opp mot nasjonalt toppnivå for 10-12 år siden. De var et hårsbredd fra opprykk til eliteserien.

Det var mange advarsler om at fokuset var ensidig på det ene utviklingsmiljøet, og ikke på manglende bredde. Et hus på en vaklende grunnmur står seg ikke over tid.

I dag sliter vi med å holde nivået i 2. divisjon, og har berget stumpene med et samarbeidslag mellom Alta IF og BUL. Uten å forringe prestasjonen til utøverne, må det være skremmende at vi må ha samarbeidslag mellom de to store, Alta IF og BUL, for å ha utøvere nok til å stille lag.

Det positive er at Alta-fotballen har produsert utøvere på høyt nasjonalt nivå, som i dag spiller i eliteserieklubber. Det er en fattig trøst når det mangler ambisjoner i klubbene lokalt om å klatre i divisjonssystemet, og at nivået på Finnmarksserien i beste fall må kunne beskrives som labert.

Vårt råd til fotballkretsen er følgende, akkurat nå når damefotball har vind i seilene: Omprioriter ressursene fra bred talentutvikling i krets,  til et skippertak for klubbene som satser på damefotball. Talentutviklingen må være der, men spisses. Dagens modell gir dårlig effekt. Ressursene finnes i fotballkretsen, men de må prioriteres og rettes inn mot jente/damefotballen i en periode.

Kretsen må jobbe aktivt inn mot utviklingsmiljø som overt tid har vært stabile for damefotballen: Polarstjernen i øst, Porsanger IL i Midt-Finnmark og Alta-området. Disse klubbene vil igjen kunne dra med seg naboklubber og skape utvikling der også jenter/damer skal kunne ha håp om at de er en del av der drømmene kan bli til virkelighet. Det fortjener jentene!