Alta valgte bort Troms med et nødskrik i vår, men egentlig så altaværingene mellom fingrene på både flørten og veivalget. Færre enn fire av 10 giddet å stemme.

Det er ingen overdrivelse å hevde at 2022 har bydd på hemningsløs spenning for lokale og regionale politiske nerder, men var valget mellom Troms og Finnmark så skjebnetungt og betydningsfullt for altaværingene som folkeavstemningen 10. mai skulle tilsi?

Neppe, hvis det er realpolitiske vurderinger som etterspørres. Symbolsk og følelsesmessig hadde det gjort en betydelig forskjell, men i bunn og grunn har altaværingene et platonisk forhold til både fylkespolitikk og fylkespolitikere, simpelthen fordi altaværingene er mest opptatt av vekst og utvikling der de rent faktisk bor og befinner seg.

Valgdeltakelsen i folkeavstemningen om Altas valg mellom Troms og Finnmark sier en hel del om interessen: 6.470 av 17.096 deltok, mindre enn 38 prosent av de stemmeberettigede. Det var tynt, tatt i betraktning massiv mediedekning og stor patos i ordskiftet.

Det er det nærmeste vi kommer likegyldighet i en folkeavstemning, rene kontrasten til mobiliseringen rundt laksekorttrekninga, folketog for helsetilbudet og åpningen av nytt kjøpesenter.

Det ble riktignok mer dramatisk enn de fleste hadde forestilt seg. Ordfører Monica Nielsen kom med dommen sent en tirsdag kveld. 123 stemmer skilte de to alternativene. 50,06 prosent ville bli i Finnmark og 48,16 prosent stemte for en potensiell overgang til Troms. Få stemte blankt, men mange ga blanke.

Det er mye som tyder på at altaværingene sliter med å se at tre forvaltningsledd har noe for seg, kanskje på grunn av at omlandet ikke har spesielt omsorg for et vekstsenter som av naturgitte årsaker suger til seg kompetanse og arbeidsplasser. Slik det er i resten av verden.

Til og med krav om et helsetilbud som står i forhold til folketallet skaper antipati, som at Klinikk Alta er tilgodesett med stakkarslige seks sykehussenger i jula. For 21.000 innbyggere.

Et utvalg foreslår symptomatisk nok å lempe Alta og Hammerfest ut av tiltakssonen. Det er som å demontere motoren for å skape framdrift – og er like effektivt som å fjerne muskelbuntene før tautrekkingen om både folk og ressurser.

Om drøyt ett år kan skilsmissen mellom Troms og Finnmark fullbyrdes etter noen år med kjønnsløst samvirke, et ekteskap tuftet på manglende interesse for reformen ingen ville gjødsle eller videreutvikle. Å være luft for hverandre i fire år ender sjelden med gullbryllup, for å si det forsiktig.

Finnmark fylkeskommune har ansvaret for videregående opplæring og det er vel strengt tatt kompetansejakten som bekymrer aller mest i fortsettelsen. Skolepolitikk må nemlig vike for distriktspolitikk, slik at ressursene helst smøres jevnt utover ti skoler i stedet for å bygge opp kompetanse, fagmiljø og godt borteboertilbud.

Det er like hensiktsmessig som Sp-mantraet om å fordele ressursene på 18 små lensmannskontor i kommunene, i stedet for å bygge opp etterforskningskapasitet som kan få bukt med overgrep og alvorlig kriminalitet for fellesskapet. Det er naturligvis ikke bærekraftig i 2022 og fullstendig feilslått i forhold til den virkeligheten vi befinner oss i.

Finnmark kan dessverre få mange aha-opplevelser når det hele skal settes i revers. Vi tror absolutt alle ønsker det beste for nye Finnmark og håper det hele er en del av et nasjonalt, visjonært prosjekt for å snu fraflytting og skape ny optimisme. Ikke minst gjelder dette for Øst-Finnmark.

Frykten og uroen er dessverre at gamle oppskrifter fra skuffer og skap hentes fram. Bare for å oppdage at ingrediensene mangler.