Flertallet i Utmarksdomstolen kom fram til at innbyggerne i Karasjok eier grunnen i kommunen, en rettslig omdreining som vil skape presedens og endre kartet totalt når det gjelder forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Det er forsåvidt i tråd med hva flertallet i Finnmarkskommisjonen kom fram til etter sin kartlegging, men nettopp det faktum at stemmetallet nok en gang ender 3-2, skaper betydelig tvil om det rettslige grunnlaget.

Det bør vektes tungt når Finnmarkseiendommen vurderer anke til Høyesterett. Saken er av så stor prinsipiell og faktisk betydning, at det vil være behov for en ny gjennomgang av materien.

Selv om det handler om en rettslig vurdering av bruksrett og eierskap basert på aldertids bruk, er det ingen hemmelighet at dette oppfattes som politisk sprengstoff.

Hele finnmarksloven ble avfødt i politisk strid om retten til land og vann, og frykten for at det kollektive eierskapet ville pulveriseres.  I prosessen fram mot lovvedtaket i 2005 og etableringen av Fefo året etter, ble frykten for en forvaltningsmessig oppsplitting avdramatisert og nærmest feid vekk som skremselspropaganda.

Det har vist seg å være en hersketeknikk, som kan komme roterende som en bumerang.

I stedet kan Fefos grunnlag som forvalter forvitre etterhvert som Karasjok-dommen sprer seg til andre kommuner. Den mest omfangsrike av dem alle er Kautokeino, der kravene er mange og konkrete. Slår Karasjok-dommen inn med full styrke, er det imidlertid befolkningen i kommunen som har eierrettighetene. Samtidig kan ultralokale krav godkjennes.

Paradokset er at den såkalte kommunemodellen, som ble lagt død på vei mot vedtaket i 2005, i høyeste grad har fått sin renessanse.

Spørsmålet er om dette gagner eksempelvis reindrifta, som i liten grad ønsker ulike grenser og ulike regler, satt av de som er tilkjent eierskap i kommunene.

Det er på det rene at jakt- og fiskerinteressene er sterkt kritisk til oppsplittingen og frykter konsekvensene. Vi merker oss at Karasjok-ordføreren forsikrer at det ikke blir eksklusive rettigheter, men det løftet kan være historie når andre overtar ansvaret og behovet for kommunale inntekter presser på.

I lang tid har konsensus i Fefo bidratt til ro om spørsmålet – og Finnmarkskommisjonen har stort sett fått anledning til å gjøre sine kartlegginger i ro og mak, med små krusninger på overflata i Nesseby. Vurderingene for Stjernøya og Seiland laget ikke de store bølgene.

Men den rettslige vurdering gir ny næring til tanken om privatisering, selv om det kan være innbyggerne i en kommune eller mindre grupper i kommunene som tilkjennes eierrettigheter. Den kan bety at oppsplittingen av Finnmark følges opp av en ny situasjon internt i kommunene. Vi kan få et rent kaos i fanget.