Pandemien og krigen i Ukraina er gode eksempler på at vi har en tendens til å lulle oss inn i tung søvn når verden smiler til oss. Fra skyfri himmel.

Det slår aldri feil. Hukommelsen er skjøre saker og evnen til å planlegge for dårligere tider kan være sånn ymse for de fleste av oss, men den nasjonale evnen til å være på tå hev kan utvilsomt skjerpes. Selv om vi har 12.000 milliarder på bok.

Det hjelper lite når hveteåkeren i Ukrania og Europa er krigsskueplass og Putin kan styre energitilførselen til flere kontinenter.

La oss ta forsvaret: Før Russlands annekteringen av Ukraina i 2014 bygget vi ned Forsvaret i nord med resolutt hånd, så raskt som vi overhode var i stand til. Vi vil påstå at en god del av den sivile beredskapen også blir skadelidende når det hangler.

Siden 2015 har tilstedeværelsen igjen blitt viktig i eksempelvis Porsanger og Sør-Varanger, men å bygge opp tar vesentlig lengre tid enn å bruke brekkjern på det som skal fjernes. La oss huske det noen år framover.

La oss ta pandemien: WHO har advart Norge og resten av verden mot en pandemi i flere tiår. Likevel sto vi på bar bakke når virkeligheten innhentet oss. Det kommer den garantert til å gjøre på nytt. La oss huske det også.

Akkurat nå diskuterer politikerne matvaresikkerhet og selvforsyningsgraden i alle fora, mens Finnmark bondelag var samlet til årsmøte i Kautokeino. De bare venter på at korthuset faller, i tråd med de faretruende advarslene fra Agri analyse. Prisene på gjødsel og andre produksjonsfaktorer er skyhøye – og vi glemmer naturligvis ikke at fiskeressursene utenfor kysten tråles ut i den store verden til bearbeiding. La oss ha respekt for matproduksjon, også det enorme tilskuddet fra havbruk.

La oss ta nye trusler: Vi sliter med å innordne oss både klimaskiftet og trusselen fra Cyberspace som kan jamme ned både mobilsignaler og konke ut kraftressurser. Sårbarhetsutvalget til Kåre Willoch gikk i glemmeboka for flere tiår siden og vi er ikke overbevist om at det digitale sårbarhetsutvalget følges opp i tilstekkelig grad. Kanskje vi har glemt det?

Så var det flyktningkrisen, en ny påminnelse om at vi ikke behøver å renske vekk all kompetanse og kontinuitet i det øyeblikket man får et pusterom fra mennesker i nød innefor eget synsfelt.

Hvis det er en utfordring vi ikke tror forsvinner med det aller første, så er det vårt felles flyktningproblem her på kloden.  Før jul i 2021 mente Alta-politikerne at tiden var inne for å inndra 1,2 millioner kroner fra flyktningtjenesten, til tross for anmodninger om å hjelpe. Litt av poenget er at kommunene også må gjøre mer enn å skaffe husrom.

Folk på flukt har gjerne traumer og andre helsemessige utfordringer, både fysisk og psykisk. Ukraina-krisen viser oss at det kan være klokt å ha kompetansen og beredskapen med seg videre, for eksempel de to stillingene som ble satt i spill her i Alta.

Vi mener ikke at kommunene skal ha beredskap for enhver eventualitet, men kanskje man her kan jobbe forebyggende i forhold til vaksiner, utstyr, planer  og opplæring for uventede kriser. Noe sier oss at behovet ikke forsvinner over natta. Heller ikke på dette området.