Så er vi der igjen. Vårens vakreste eventyr forvandles til vårens mørkeste stund. Og det blir klart og tydelig at vi her nord bør pakke snippeska, krype inn til asfaltjungelen og nippe til en caffe latte på en benk i en bypark. Det er blitt de statsautoriserte naturopplevelsene vi gis adgang til, også her nordpå.

Etter en lang vinter er været mindre lunefullt, lyset er tilbake og kvikksølvet kryper oppover gradestokken. Alt ligg til rette for å samle energi og skape minner på fjell, vann og vidde. Sammen med familie og venner eller alene. Men da får vi vite at vår kinosal, vår katedral, våre naturopplevelser og vår kultur ikke er verdt å leve i. Glem bålkaffen, glem timer på islagte vann og glem naturopplevelser i hvitt og gjestfritt landskap. Statsforvalteren har talt. Vår kultur har ingen verdi – vi er uønsket.

Det er nettopp dette som skjer hver vår, når Statsforvalteren går gjennom hvilke scooterløyper som skal holdes åpent eller ikke. Til tross for gode snøforhold og enda et godt stykke frem til at våren kan sies å være til stede, forvises vi fra områdene. Vår fastboende kultur har så liten verdi at vi lever på reindriftsnæringens nåde. Scooteren er uønsket overalt – og så er også vi.

I Hammerfest kommune er det meste av løypenettet stengt. Og Statsforvalteren sier selv i vedtaket om hvilke løyper som får forlenget åpning: «Løyper hvor det ikke foreligger eksplisitt godkjenning fra berørte reinbeitedistrikt er ikke forlenget.»

Med andre ord så kan reindriftsnæringen ganske enkelt nekte dialog med lokalbefolkningen, de kan forholde seg taus og slippe å grunngi sitt avslag - og løypene stenges. Det er dette som skjer i Hammerfest kommune. Reinbeitedistriktene avviser dialog og kommer med stråargumenter om at de har funnet et ihjelkjørt dyr. Forstå meg rett, de som eventuelt har gjort denne udåden skal selvfølgelig straffes. Men kollektiv avstraffelse av hele lokalbefolkningen tilhører ikke vårt samfunn.

Det hjelper ikke hvor mye den fastboende befolkningen inviterer til dialog, når ei næring sitter på den eneste nøkkelen for å få til sameksistens i våre felles bo-områder. Det er bare en part som sitter med makten - lokalbefolkningen er ikke i nærheten av å være en likeverdig part her. Og det er staten selv som gir makt kun til den ene parten. Og den ene parten er reindriftsnæringa.

Statsforvalteren er statens fremste representant i fylket og skal arbeide for at Stortinget og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer blir fulgt opp regionalt og lokalt. Dette kan ikke tolkes til noe annet enn at det Stortingets og Regjeringens villet mål og politikk er at ei næring har all makt, mens lokalbefolkningen er gjest i sitt eget bo-område. Da kan man saktens spørre seg om staten i det hele tatt vil ha fastboende befolkning her nord. Forventes det at vi som ikke driver med rein bidrar med skatteinngang og lever med dårligere offentlig tilbud samtidig som vi stenges ute fra vår egen kultur? Er vår verdi kun målt opp mot hvor mye vi kan bidra til å gjøre Finnmark, og Hammerfest i særdeleshet, om til et stort reindriftsreservat?

Folk bor her nord til tross for at bussen kun går en gang om dagen, legemangel, flypriser som sender søringer på ukesferie til Malaga og timeslange skoleveier. Vi bor her fordi vi har en tilknytning til vår natur – den er tett sammenvevd med vår kultur. Vi bor her fordi vårens vakreste eventyr gir oss bo- og blilyst. Men slik som staten ved Statsforvalteren nå herjer er det grunn til å stille spørsmål om staten i det hele tatt vil ha folk boende her nord.

I Nordkalottfolket kjemper vi for at vi alle er likeverdige. Lokalbefolkningen må få større makt over egne bo- og leveområder og lovverket må gi oss rom til å sameksistere, også ute på vidda. Motorferdsellov, reindriftslov og planverket må balanserer slik at vi alle kan leve gode liv her nord. Dette inkluderer lokalbefolkningens muligheter til å leve i og med sin kultur.

Av Fred-Ole Holmen, styremedlem i Nordkalottfolket i Nordre - Hammerfest