Troms og Finnmark fylkeskommune skal oppløses, og media kan opplyse om at det jubles i nord.

Hvem er det som jubler?  Interesseorganisasjonen og de fem som sitter i styret i ForFinnmark jubler nok, det samme gjør kanskje enkelte miljøer i Vadsø, som føler seg overkjørt av fylkeskommunens avdeling i Tromsø.

Men er det så mange andre som jubler? Ja, kanskje en og annen som har et «nasjonalromantisk» forhold til navnet Finnmark (som jo er et navn på et område som ikke blir borte). For øvrig er det vanskelig å oppdage noen stormende jubel. Det man kan forvente nå med en skilsmisse, er enda mer unødig pengebruk, krangel om hvor kontor og administrasjon skal plasseres og et enda større unødvendig byråkrati. Jeg ser ikke fram til dette.

Folk flest merker lite eller ingenting til fylkeskommunen, annet enn at det tidvis publiseres i media om store lønnsøkninger og millionlønninger til toppsjefer og fylkesråd. Ellers er det navn på logo og skilt som folk er mest opptatt av.

Fylkeskommunen har ansvar for videregående skole, noe tannhelse (0-20 år) og samferdsel. (Ja, jeg vet at de også skal legge til rette for/gi støtte til/ha engasjement også på andre områder). I tillegg har de et enormt ansvar med å administrere seg selv. Fylkestinget i Troms og Finnmark består av 57 (!) representanter, i Nordland av 45 representanter. Mange av disse lønnes høyt, og møtes jevnlig til tredagers møter. Dette er enormt kostbare ting.

Dette bør fint kunne organiseres i enda større regioner, 5 eller 6 i landet, som omfatter Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet, Østlandet (og kanskje Innlandet). I nord bør og kan Vadsø tilgodesees med ansvar for en av primæroppgavene, med etablering av et stort og robust profesjonsfaglig miljø. Vi må ha mer samarbeid og kompetansedeling, i større regioner, ikke i mindre.

I 2018 var det en folkeavstemning i Finnmark med svært lav fremmøteprosent. Spørsmålet var; «Ønsker du at Finnmark skal slås sammen med Troms fylke?» Det ga et tydelig nei-svar blant de som møtte opp. Spørsmålet er om andelen hadde vært like stor hvis man nå spurte om man ønsker en reversering? Jeg tror ikke det, og jeg spår også mye trøbbel hvis vi nå skal tilbake til det gamle.

Kommunene får tildelt mer ansvar og flere oppgaver som for enkelte av de små vil være nærmest umulig å håndtere i fremtiden. Barnehage, SFO, grunnskole, eldreomsorg, barnevern, sosialhjelp, primærhelsetjeneste, samferdsel, tekniske tjenester og kultur og fritid, for å nevne noe. I tillegg strever man med å rekruttere fagfolk til alle oppgavene.

Nå skal man igjennom et kompetanseløft innenfor støtteapparatet rundt barnet/eleven og man skal i gang med en oppvekstreform i barnevernet som vil overføre enda mer ansvar til kommunene. Dette uten at det følger med penger.

Det kan virke som dette kommer rett fra Høyres hus i Oslo. Det gjør det ikke. Jeg vil utfordre venstresiden (og da tenker jeg ikke Senterpartiet) i regionen til å tørre å ta et tydelig standpunkt.

Vi har behov for fremtidsrettede kommuner som kan håndtere de mange (og de nye) oppgavene som tilføres. Vi trenger ikke nye runder med topplederlønninger i fylkeskommunen, byråkrati for byråkratiets skyld og stadige oppslag om ferga som ikke gikk.

Tjenestene som fylkeskommunen utfører, kan bedre ivaretas i en enda større region, med mer profesjonsfaglig tyngde i administrasjon og med et fylkesting som utfører politikk og fordeling på bakgrunn av de statlige tildelte midlene. Innsparte midler på dette må selvsagt gå til økte overføringer til kommunene.

Øyvind Rognli, Alta