Komande søndags preiketekst er henta frå Evangeliet etter johannes, kapittel 4:

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk:  «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»  Da dro de ut av byen og kom til ham.

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.»  Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager.  Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord,  og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»  Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

Evangelisten Johannes lar oss, gjennom dagens evangelietekst, møte Jesus på veg frå Judea til Galilea.

På vegen måtte han og følgjet krysse Samaria, ikkje heilt ufarleg for ein jøde, etter som det var jødane som hadde utsletta samaritanane sitt heilage tempel på fjellet Garisim.

Endeleg såg dei palmelunden og Jakobskjelda der framme, under fjellet.

Sanden gnog mellom sandalreimane og den solbarka huda, og dei hadde lenge kjent svolten gnage.

Jesus var ein strateg, han hadde erfart,  og visste som sant menneske, at vatn var det aller viktigaste for mennesket si overlevelsesevne.

«Mine kjære» sa meisteren, «ta de snarvegen inn til Sykar og sjå om de kan få tak i noko mat, eg går beinvegen fram til brønnen, de finn meg der.»

Framme ved brønnen vert han vonbroten, disiplane bar med seg alt det dei hadde av det sparsommelege reisegodset, også krukka med tau i hankane, den dei var så avhengige av, for å få opp vatn frå dei djupe brønnane. Han fekk sette seg i skuggen og vente. Det var alt langt på dag, sola stod på sitt høgste, så det var ikkje lett å finne ein stor nok skugge.

Og kvinnene som henta vatn frå denne brønnen, hadde for lengst gjort unna turen mellom heimen og kjelda.

Dei passa på å gå ut i dei svale morgontimane, gjerne før sola kasta sine første strålar over det tørre landskapet.

Så sit han der, varm og sveitt etter vandringa frå Judea til Galilea.

Han let blikket sveipe over slettene. Og der kom ho, mot brønnen og mot han...

Han kom i hug eit ord frå ordspråka i den heilage boka, av dei mange som han hadde lært utenat på rabbinerskulen:

Så vakre føttene dine er i sandalene, du høvdingdatter! Hoftene dine buer seg som en sølje, smidd av kunstnerhånd. Navlen din er en rund skål, måtte den aldri mangle vin! Magen er en hveteåker omkranset av liljer.

Mon tru det var ei høvdingdotter?

Men kvifor gå mot brønnen for å hente vatn i denne heten? Ho kom nærare.

Nei høvdingdotter var det ikkje, blikket var slått ned, og då ho kom nærare og vart vàr han, sakka ho farta.

Ville han henne vel, han som var komen før henne, -ville han henne vondt, var han av dei som hadde høyrt ryktet om henne og drog kjensel på henne? Så møtes augene deira…

I hans ser ho speilbildet av seg sjølv og eit mildt blikk som berre vil henne vel. I henne ser han  fortvilelsen over å ikkje vere akseptert, fornedrelsen over å måtte gå den tunge vegen til brønnen under den brennande middagssola, for å sleppe dei dømmande blikka og dei usagde orda frå kvinner som hadde alt på stell. For å sleppe dei skeive glisa frå karane som sat under stråtaka og kasta terningar

Ho støttar seg mot brønnkanten og lener seg ned for å la børetreet gli av skuldrane.

Brått høyrer ho orda ”La meg få drikke”.

Er det nokon andre her?  Ho ser seg rundt, – nei, ingen,- av hennar eigne, som ho kunne vente å bli tiltalt av….

Igjen møtes blikket deira, og ho forstår at det er henne han ber om vatn. Så følgjer ein intim samtale, der det etter kvart går opp for kvinna, at han ho har møtt , i det minste ein profet, skulle han vere sjølvaste…

Denne samtalen som er innleiinga til vår preiketekst i dag, Jesus er strategen som no set vatnet, ja heile verdas kretsløp av vatn inn i ei ny ramme.

Den samaritanske kvinna snudde på hælen, i den grad ho hadde hæl på sandalen sin, truleg gjekk ho helst barføtt …I hennar liv vert vi bokstavleg talt vitne til ei heilomvending  (syng) «Livet kan bli nytt fra nå av, slettet ut er skyld og gjeld»

Ho let vannkrukka stå, kanskje fordi ho gløymde den, – eller kanskje var det ein gest til Jesus, den tørste mannen som kjende heile hennar livshistorie…

Han hadde trass alt bedt henne om å få drikke….

Så gjekk ho inn i heimbyen Sykar,- berre for ein times tid sidan hadde ho snike seg langs husveggane, og ut byporten i frykt for å verte oppdaga og på nytt verte konfrontert med sitt «negative regnskap».

No  hadde ho møtt ein som hadde gitt livet ny meining og nytt innhald,

– som hadde løfta henne opp, – som hadde gitt henne ny verdighet

– som hadde gitt henne styrke. – og borte var frykta for kva andre måtte meine og tenke!

Så gjekk ho til sine eigne, no var det ikkje tale om omvegar.  Ikkje ein gong tanken om at ho kunne starte litt forsiktig i nabobyen Sikem, ser ut til å ha streifa henne. Om dei dyre skattane som ho var i ferd med å oppdage syng vi   ”la oss dele dem i troskap med en mørk og nødstedt jord”.

Den samaritanske kvinna vart Johannesevangeliet sin første misjonær, ho levde ut det som Paulus mange ti-år seinare skreiv om  For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. (Rom 1,16).

Øyvind Oksavik